NAV i et nøtteskall...

Det er skremmende å se hvordan NAV behandler enkelte mennesker...  
Så urettferdig ting kan føles.
I mange tilfeller skjønner jeg personer så godt for deres frustrasjon og sinne mot NAV at jeg har ingen problemer å skjønne hvorfor døra deres er knust til tider.
Jeg skjønner at det er regler å forholde seg til og at det er vanlige mennesker som jobber der, men er det virkelig riktig at folk skal bli behandlet så forskjellig?
Er det som å vinne i lotto å få en bra saksbehandler?

Jeg har sett personer som har vært skikkelig på utur med livet sitt prøve å fikse det igjen, men som nesten gir opp fordi de møter så mye motgang hos NAV!
En jeg kjenner havnet skikkelig på utur, men bestemte seg for å forandre livet sitt...
Hun havnet der mye pga mange uheldige omstendigheter, og hadde til slutt ikke noen jobb heller.
Det var da alt startet...
Det er helt greit at ikke alt skal være enkelt...

Etter en tid fikk hun dagpengene sine og gikk på det en god stund før hun bestemte seg for å forandre livet og gjøre en forskjell.
Hun startet på en vei som mange ikke tør, en kamp som ingen person kan forestille seg uten å ha vært der selv. En kamp som mange gir opp underveis og aldri gjenopptar!
Det å bryte ut av et mønster man har holdt seg til i mange år er for mange en vanskelig kamp nok i seg selv.
Så slik jeg ser det stod det respekt av det valget hun tok.

Hun dro til et rehabiliteringssenter som virket veldig lovende...
Langt unna og med mye av norges flotte natur rundt.
Der ble hun satt på et program som gjorde at hun skulle være tre måneder der oppe og tre hjemme.
Men hun måtte ha leilighet og jobb til hun skulle komme hjem igjen. Dette skulle NAV fikse.
Etter kort tid der oppe ble dagpengene stoppet...
Andre beboere hadde fått arbeidsavklaringspenger, men det fikk hun ikke av en ukjent årsak.
Hun måtte da ha like stor krav på det som de andre der oppe eller var det så enkelt at hun ikke hadde vært i systemet lenge nok???
Det ble mange telefoner til NAV i sinne og frustrasjon, men ingen penger kom.
Tilslutt måtte hun gå på sosialen som i seg selv var et stort nederlag...

Er det riktig at det skal være så mye enklere for enkelte mennesker innenfor det området? Må man ha en skokk med unger eller en kronisk sykdom for å få pengene fortere?
Jeg tror alle vet hvor frustrerende det er å ikke få betalt regningene sine og se bunken bare bli større og større uten å få gjort noen ting!
Det i seg selv er jo en kjempe belastning...
Bekymringene de 2,5 månedene hvor hun ikke fikk penger ble en kjempe belastning.
Ikke nok med at hun måtte slite med et stort rusproblem, men også økonomiske problemer på toppen.
Det føltes ikke riktig...
Pga mye frustrasjon og sinne, begynte NAV sin saksbehandler å legge på telefonen da hun ringte...
Hun ble lovet penger i flere uker før de kom og NAV var på så langt nær samarbeidsvillige ift noen ting.
Men etter en tre måneders tid kom endelig pengene på kontoen takket være en sykemelding for dårlig rygg.

Mange mener sikkert at de fortjener det og at de har skapt situasjonen selv, men til info for de som ikke vet er faktisk det å være en rusmisbruker er en diagnose det og. Akkurat som migrene og andre sykdommer...
Jeg mener det at når en person prøver å komme seg ut av et slikt problem, er det viktig at slike ytre påvirkninger som feks NAV ikke skaper mer trøbbel for de enn de gjør.
NAV systemet i seg selv er vanskelig og man trenger ikke gjøre det vanskeligere!

Jeg trodde at det ville være i NAV sin interesse å få folk på jobb igjen og ikke kjøre de helt ned på felgen i depresjoner igjen fordi livet føltes så utrolig kjipt og vanskelig.
Det burde være i deres interesse å få folk i jobb igjen i stedenfor å ta fra de all livsgnist slik at de forblir hos NAV!
Styrk personer istedenfor å dra de ned... Man får ikke folk i jobb hvis man knekker de først!
Skap selvfølelse og selvtillit hos personer og la de få følelsen av mestring og fungering!
Da kommer mange ut i jobb, forhåpentligvis en de trives i og...

Ang NAV...
Er det vi som er der for de?? Trodde de skulle være der for oss...
Som det står på kaka på bilde...
Tydelig, Tilstede, Løsningsdyktige. Vi gir mennesker muligheter!

I mange tilfeller får de det til, men i dette mener jeg dere sviktet totalt!!
Her hadde dere et stort forbedringspotensiale!

Et lykkebarn kommer snart...

For noen år siden, 2006, møtte jeg en fantastisk person som skulle vise seg å bli en av mine nærmeste og beste venninner.
Det er rart hvordan tilfeldighetene noen ganger fører en sammen med personer man kanskje ellers ikke ville møtt.
Annikken var en livsnyter med et herlig humør, positiv tankegang  og stå på vilje.
Vi fant fort tonen og har beholdt den i 6 år...
Det har vist seg på telefonregningene til tider ;-) Hehehe...

Gjennom tiden vi har kjent hverandre har vi opplevd mye sammen på godt og vondt.
Heldigvis for meg er ikke Annikken  en person som ikke stikker av når ting blir vanskelig, siden vi har opplevd endel...
Har man først blitt venn med henne, gjemmer hun deg godt i hjertet sitt så lenge du ikke tråkket henne på tærne... Men hvem er vel ikke slik =)
Vi har hatt det mye moro sammen kan man si...
For meg en person som har vært med å fargelagt livet mitt og gitt meg så utrolig mange gode minner.

Alles vennskap går gjennom ulike perioder og den siste tiden har det vært en spesiell periode for vennskapet våres.
En utrolig hyggelig overraskelse kom for 9mnd siden...
Annikken var blitt gravid med sin kjære Jørgen og gleden var stor.
Et kjærlighetsbarn var på vei <3

Jeg har hatt mange venninner som har fått unger og det er spennende hver gang, men denne gangen har det vært ekstra morsomt.
Kanskje fordi mine egne og mine venninner sine begynner å bli så store, men også fordi Annikken er veldig spesiell for meg.
Det å kunne dele hennes tanker og erfaringer gjennom svangerskapet har vært en morsom og spennende opplevelse...
Heldigvis har hun vært heldig og hatt et bra og problemfritt svangerskap.
Annikken har sett så utrolig bra ut hele veien, men har selvfølgelig blitt noen kg større nå i senere tid.
Så som jeg har sagt til Annikken, så tror jeg et kommer en liten sumobryter =)
Terminen hennes var i går 17.juli, men jeg håpet at han skulle komme i dag...
Hadde vært en perfekt person å delt en bursdag med...men til hennes store fortvilelse har han ikke kommet enda.
Tror det er flere som kan kjenne seg igjen i den utålmodigheten som er på slutten av et svangerskap.

Det å få barn er en omveltning i et forhold, men samtidig en utrolig stor glede.
En glede jeg vet at dere har gledet dere til og sett frem til...
Dere kommer til å bli så flinke =)

Jeg gleder meg til å se den perfekte lille gutten som kommer og se utviklingen videre.
Ungene mine gleder seg stort og spør mye om den lille babyen som kommer.
For Tuva har det vært mange spørsmål om hvor stor han er =)
Hvem vet...kanskje hun blir sjalu på den lille som kommer å tar fra henne favorittpersonen hennes??
Nei, dette kommer nok til å gå bra...
Tage gleder seg stort til det kommer en gutt... Antageligvis fordi han da kan lære bort gutteting til han da =)

Det blir en gledens dag når han endelig bestemmer seg for å komme...
Vi får krysse fingrene for at det blir snart.

Så... Lykke til snuppa mi<3
Jeg er utrolig glad i deg <3

Forskjeller...

Som alle vet er vi jo unike alle som en...
Ingen er like og alle har sin unike måte å oppfatte ting på.
Livet erfares på ulike måter selv om man ofte deler øyeblikkene sammen med andre =)

I dagens samfunn, finnes det jo alle slags mulig mennesker.
Alle med sine ulike meninger om hva som gir livet mening  og hva som er riktig og galt.
Men hva er egentlig rikig og hva er egentlig galt?

Tattoveringer og piercinger er noe som er et hot tema her...
Mange i den eldre garden har sterke meninger om de to emnene.
Det som skremmer meg her er at det er så mange som forhåndsdømmer spesielt tattoverte mennesker.
De stempler de fort som pøbler og tror de er i feil miljø.
Ja, tattoveringer kan være ekstra utbredt enkelte, kanskje spesielt belastede miljøer, men det er ikke alltid slik.
Det er rart hvordan fortidens holdninger ofte innhenter noen av oss..

Min generasjon har helt klart ikke det samme synet som den eldre garden.
Vi vet at det er ikke en selvfølge at man er i et belastet miljø e.l. selv om man har en tattovering eller piercing.
I dagens samfunn er jo egentlig tattoveringer og piercinger mer en slags kunst.
Ikke noe som skal stemple deg som en pøbel som mange ble før i tiden...

Jeg respekterer helt klart at folk har ulike meninger enn meg her, men synes det blir for dumt å forhåndsdømme personer bare fordi de har valgt å tattovere seg e.l fordi de liker det.
Hvor mange personer har vel ikke sinnsykt mange tattoveringer og ser til tider skumle ut, men viser seg å være verdens hyggeligste og roligste personer?!

Det er helt greit å ha ulike meninger, så lenge man respekterer andre sine.
Flesteparten av oss respekterer folk for å ha andre meninger enn oss selv, men mener at hvis man skal dele meningene sine med andre kan man kanskje tenke seg litt om før man sier de, feks ift hva slags måte man sier de på?!
Valget ift feks en tattovering har jo allerede personen tatt og det vil jo uansett ikke gjøres om...
Det kan føles ganske frekt og nedverdigende ovenfor personen som får meningene til andre tredd nedover hodet.
Er det en ting/mening som man brenner for, kan det komme så feil ut til tider...=)

Da er det faktisk greit å vite at det finnes hundre forskjellige måter å si ting på...
Man kan si det samme på to vidt forskjellige måter bare ved å skifte tonefall.
Det er som regel ikke så mye som skal til for at personen man sier det til oppfatter det på en mer positiv måte og som vi alle vet er det enklere å ta kritikk når den er vinklet litt mer positivt.
Jeg personlig er helt klart en som kanskje ha lett for å gå i forsvar hvis kritikken jeg får føles som et personangrep...

Men selvfølgelig...noen ganger må man jo faktisk banke i bordet også.

Derfor...tenk over det å si ting på andre måter.
Jeg har opplevd det så mange ganger selv og har sett hvor stor forskjell det kan gjøre...

Jordbruket i Norge...

Som alle vet er det blitt brudd i jordbruksoppgjøret...     
Dette syntes jeg er synd...

Hva skulle vel vi gjort uten jordbruk... Ja, jeg hører folk som sier at vi kan importere, men jeg personlig er veldig fornøyd med den norske maten og har ikke videre lyst til å bytte den ut med billigere import mat.
Den norske maten er jo helt gull!
Tror vel egentlig ikke jeg er den eneste som kanskje ville betalt litt mer for norsk mat her i Norge.
Bare se i mange andre land blir kornet sprøytet mye mer en hva det blir her i Norge f.eks...
Det er jo ikke bra...

Takket være klimaet her til lands, slipper vi billig unna ift til sykdommer o.l på maten vår og det er noe vi må bevare!

Man må jo faktisk ikke glemme at uten jordbruket hadde vi vel ikke vært her vi er i dag...
Uten mat duger helten ikke vettu ;-)

Jordbruket oppstod jo faktisk for mer enn 10 000 år siden og er en viktig del av våres historie.
Det samlede jordbruksarealet i Norge utgjør ca 10,3 millioner dekar og utgjør ca 3% av landet.

Vi her i Norge er jo så heldige som i utgangspunktet, ved krise, kan forsyne vårt eget land med mat...
Hva gjør vi hvis vi mister det pga uenighet?!


Har hørt mange si: "Bøndene klager for mye! De må jo ha det bra/god råd med den dyre redskapen de har!"
Ja, de har dyr redskap, men det er for å forenkle jobben de gjør. Slik som alle andre bedrifter går til innkjøp av for våres (arbeidstakere) del og for å effektivisere jobben...
Men er det egentlig noen som setter seg ned å tenker på timeantallet de jobber for å få ting til å gå rundt?
Hvor stor må vel ikke en gård være for at man kun kan tjene på den?!
Mange bønder har en vanlig jobb (7,5t om dagen) pluss gårdsarbeidet i tillegg, så ja, jeg kan faktisk skjønne at de kan klage litt til tider.
Det blir lange dager og mange slitne mennesker rundt om, men de holder ut og fører tradisjonen videre med å drive gården.


Det er heller ikke mange gangene bøndene har satt seg på bakbeina i slike forhandlinger selv om de har vært uenige...
Mange andre organisasjoner går jo til streik, hvorfor skal ikke bøndene få lov for å få den lønna de vil ha og trenger for å holde redskap, dyr og jorda i orden?!

Tror mange personer skal sette seg ned litt og prøve å sette seg inn i ting ift til jordbruk og dyrehold.

Kanskje burde bøndene starte sin egen butikk med egen produserte varer...?
Da kunne de fått det de ville for maten og sluppet at de blir den parten som gjør mest og får minst i fortjeneste!
Jeg er jo enig i at det er dårlig gjort at den personen som legger ned mest arbeid, skal få minst!

Håper dere får til det dere ønsker...
Stå på!!
Da kanskje de hadde hatt bedre forståelse...
Jeg vil ha norsk jordbruk!!!

"Narko Prosjektet"

Jeg kjenner en utrolig flink kunstner som har begynt på et kjempe spennende maleprosjekt.
Som dere sikkert skjønner handler det om rus og vi håper at det blir et stort prosjekt som synliggjør hva dette er på en bra måte med kalde fakta!
Det er vel ikke til å slå under en stol at mye av det arbeidet mot rus her i Norge ikke fungerer...
Vi trenger flere som jobber forebyggende og derfor er det kanskje greit å få se bilder med sanne historier av folk som har greid seg og de som ikke har det!
Grunnen til at jeg blogger om dette er fordi jeg syntes " Narko Prosjektet " er et kjempe spennende prosjekt som jeg ønsker at folk rundt meg får øynene opp for og kanskje noen av dere vil være med på og fortelle deres historie...

Her er historien bak "Narko Prosjektet"!

Heidi (kunstneren) er en kreativ person og begynte derfor på tegneskole i tenårene sine...
Etter mye tegning og pirkearbeid, følte hun at det ikke var noe for henne og hun sluttet. Følte det ble altfor mye jobb...
Etter en stund fikk hun vite at hennes bror hadde begynt med narkotika.
Hun lurte fælt på om det var slik og spurte og gravde, men en slik ting er det ikke alltid videre enkelt å få ut av en person.
Han ville ikke innrømme det og ryktene gikk i tettstedet de bodde.
Heidi prøvde å overtale han til å fortelle det, men Geirr var en hard nøtt...
Til slutt prøvde hun lure det ut av han...
En kveld satt Heidi og noen venninner sammen. Det var da Heidi fikk ideen. Hun la opp striper med sukker og fikk en av venninnene til å ta bilde av hun som "dro" disse stripene.
Da Geirr kom ned på besøk til henne en stund etterpå, lå bildene på plass på bordet slik at han skulle falle for fristelsen til å se på de.
Geirr kastet seg over bildene og fikk se lurebildet Heidi hadde lagt inn...
Han reagerte skikkelig og spurte "Er du dum eller?" Heidi svarte raskt at de bildene var jo egentlig ikke ment for hans øyne.
Det var da Geirr begynte å fortelle om rusen, det var jo ikke dette han ønsket for sin kjære søster...

"Narko Prosjektet" ble derfor startet i 1995.
Heidi startet med å male mer symbolske bilder av sprøyter og diverse som man kan forbinde med rus, men ble ikke helt fornøyd.
Hun ville finne ut hva dette var... Hva som gjorde dette så spennende for hennes kjære bror og hvorfor han gjorde det. Hun ville vite ALT! Absolutt ALT!!
Det å finne ut om et slikt miljø, var ikke noe hun fant ut ved å male symbolske bilder, så hun måtte gå dypere til verks.
Hun fikk kontakt i ulike miljøer og fant personer som ville fortelle sin historie uten å måtte stille med navn.
Det er derfor blitt mer personlige bilder som forteller en sann historie på godt og vondt.
Vi håper som sagt at mange mennesker blir interessert i prosjektet og kanskje vil fortelle sin historie som et bidrag til å forebygge rus hos unge... =)
Bildet øverst er et av de bildene som er malt av Heidi ifb med prosjektet og hvert enkelt har sin historie.

Øyeblikk å ta vare på...

Gjennom livet opplever man så mange øyeblikk som virkelig er verdt å ta vare på.
Vi gjemmer de i hjertene våres og tar de med oss videre som gode minner =)
Når man har unger, blir det selvfølgelig mange av de...

Et lykkelig øyeblikk...
Leverte Tuva i barnehagen her om dagen.
De skulle til Lillestrøm og se en utstilling.
Da jeg hadde fått gjort hun klar til tur, fulgte hun meg helt ut fordi de skulle samles ute.
Jeg ga henne en kos og satte meg i bilen.
Da jeg kjørte opp den lille bakken og bortover mot hovedveien, løp Tuva med et stort smil langs gjerdet og lo helhjertet mens hun vinket.

Det er et øyeblikk jeg virkelig satte pris på.
Å se den lille prinsessa si løpe så lykkelig mens hun vinket var noe som gjorde dagen min fantastisk.
Det er en sinnsykt god følelse!

Det er vanskelig noen ganger å hente ut det mest spesielle øyeblikket og skrive det ned i og med at det blir så mange. =)

Jeg husker godt første 17.mai, hvor Tage gikk i tog!
Tror ikke Tage syntes det var like stas som meg, men det er et utrolig godt minne.
Jeg var så kjempe stolt da han skulle gå i toget, så jeg fløy rundt for å ta bilder og filme.
Tage var jo selvfølgelig i den rette alderen og syntes det var mer eller mindre flaut.
Jeg stolt som ei høne og løp hit og dit for å få med meg mesteparten av toget.
Vinket febrilsk og ropte til han...
Tror kanskje han følte jeg overdrev litt, men et slikt øyblikk av stolthet, kunne vel blitt litt mye for hvem som helst =)

Jeg er så ufattelig glad for å ha slike øyeblikk sammen med ungene mine.
De er min store stolthet og glede <3

Gode venner...:-)

Jeg vil vel egentlig si at jeg anser meg selv som utrolig heldig som har de vennene jeg har.
Noen har fulgt meg siden barneskolen og andre har kommet inn i livet mitt på senere tidspunkt.
Må jo si det at det er utrolig morsomt når man husker den ene venninna si, stå med røde lakksko på skoletrappa når vi skulle begynne i 1.klasse.
Slike minner er det selvfølgelig blitt flere av opp igjennom årene og det er ekstra morsomt da man er like gode venner den dag i dag =)
Jeg setter utrolig pris på de gode vennene jeg har. De stiller opp og er der når man trenger det!

Som dere sikkert har skjønt i de tidligere innleggene mine har jeg opplevd litt gjennom livet som ikke er så innmari hyggelig.
Da har det vært godt å ha gode venner som stiller opp og støtter gjennom tykt og tynt.
Jeg mener det at en god venn er en venn man kan si alt til, selv om man også er uenig.
Venner som respekterer hvverandres meninger er utrolig bra!

Jeg har vært i forskjellige miljøer opp igjennom og syntes det er så synd når såkalte bestekompiser slenger dritt bak ryggen på hverandre og setter hverandre i tvil for filleting.
Mine gode venner kan jeg stole på og tviler ikke på de uten god grunn!

Men virkelig...
Uten de gode vennskapene jeg har ville livet mitt vært ufattelig vanskelig og trist.
Dere er virkelig uvurderlig og jeg setter ufattelig stor pris på dere!
Jeg veit jeg har dere og at dere stiller opp og det er en god tanke når man sliter.
Det å vite at dere var der gjennom en vanskelig periode, gjorde at det ikke ble like vanskelig og dere greide å få frem smil de dagene det egentlig ikke var noe å smile for.
Dere er mine engler <3

Derfor en oppfordring til dere alle...
Velg vennene deres med måte!
Et vennskap skal ikke være forpliktende eller vanskelig, men være givende og lystbetont!

Jeg er veldig glad i dere =)

Noen sitater som jeg har funnet om vennskap:

Good friends are like angels, who lifts you up when your wings have forgotten how too fly!

Venner er den familien man velger for seg selv <3

Nok en fantastisk person som kom innom livet vårt...

Etter det som skjedde med Geirr, hadde jeg vel egentlig aldri forestillt meg at jeg kom til å bli forelsket på nytt... Frykten for å bli såret var der konstant og man følte seg sårbar.

Men inn i livet våres kom en ny person.
Personen viste seg å være en utrolig flott person som førte med seg mye varme og trygghet!
Vi startet med babyskritt og tok ting slik som de kom...
Det ble mange lange turer med Batty, hvor vi bare gikk å pratet om alt og ingenting.

Noe av det som var viktig for meg var at neste person jeg skulle bli sammen med satte familie, vennskap og ærlighet høyt.
Dette var ting jeg fant igjen i denne personen og jeg falt pladask...
Lenge siden jeg har falt så hardt :-p

Det var mye jeg hadde savnet tidligere (i slutten av forholdet til meg og Geirr) som jeg plutselig nå fikk oppleve...
Han deltok og støttet i en utrolig vanskelig periode og ble en trygghet for meg og ungene.
Ungene ble så ufattelig glad i han og så på han som en god reservepappa.
En rolle han bestod med glans!
Han fikk ikke akkurat den letteste starten med oss, men snudde ikke ryggen til og tok beina fatt for det.
Det stod det respekt av!

Forholdet vårt var et godt forhold til nå på slutten hvor alt bare ble vanskelig og leit...
Jeg har grått mine tårer for at det skar seg i og med at man egentlig ikke ønsket det slik, men til syvende og sist var det kanskje det eneste riktige for deg... Jeg vet ikke...

Han var nok en utrolig person som vi kommer til å savne ufattelig mye...
Alle minnene man nok en gang må sitte igjen og kjenne på føles vondt, men blir nok gode minner etter hvert.
Jeg håper av hele mitt hjertet at han finner den rette en gang og kan starte med blanke ark.
Alle fortjener en ny sjanse og han er en av de med mulighetene foran seg.
Det kan bare bli bedre!

Vi er utrolig glad i deg og kommer til å savne deg!


Farvel....

En utrolig fin begravelse...

Det var en ufattelig trist dag...
En kjær far, sønn, bror, venn og kjæreste var borte og skulle begraves.
For meg er en begravelse en fin tradisjon for å gi mennesket som har gått bort en verdig avslutning.
Geirr var veldig heldig... Han fikk en utrolig fin avslutning... Skulle virkelig ønske han kunne sett hvor mange som faktisk brydde seg om han...kanskje ting hadde vært annerledes?! Jeg vet ikke...

Dagen var kommet for begravelsen til Geirr...
Følelsene lå tykt uten på huden! Det var så feil at man skulle gå i en begravelse til en som så vidt hadde passert 31 år... Det er ikke riktig at en person velger eller blir revet bort fra livet i den alderen. Det er jo da livet mer eller mindre starter.

Turen gikk utover. Det var ca 25 min kjøring. Jo nærmere vi kom jo mer knøt det seg i magen på meg. Dette var feil, var tanken som ble spilt om og om igjen i hodet mitt. Det var virkelig ikke riktig at han skulle begraves allerede. Det føltes så ufattelig urettferdig at ungene skulle være med på å begrave faren sin i en alder av 3 og 5 år. Det er så feil... De skulle hatt så mye mer tid med han, skapt flere minner med han... Men dessverre gikk det ikke slik.

Vi kom til kirken og det var møtt opp utrolig mange folk... Jeg så det var mange venner der, men de fleste turde ikke komme bort fordi de ikke visste hva de skulle si eller gjøre.
Jeg kan på en måte skjønne de, siden en slik situasjon er det så absolutt ikke lett å vite hvordan man skal forholde seg til de som sørger mest. Man blir på en måte veldig vàr på at man ikke skal presse seg på noen ganger tror jeg...

Jeg var helt nummen i kroppen og jeg syntes det var viktig at ungene fikk se kisten i fred og ro før begravelsen begynte... Det å se ungene løpe nedover kirkegulvet, ved siden av raden med kranser som var lagt ut, var ubeskrivelig vondt. For meg føltes det som nok et spark i magen...
De løp mot kisten og strøk hendene oppe på lokket! De syntes det var en fin kiste... Min yngste spurte: "Ligger pappa oppi der?" Det var vondt å svare på det spørsmålet... Det skulle jo ikke være slik...

Begrepet død hadde blitt en realitet så altfor tidlig for de... De visste ikke helt hvordan de skulle oppføre seg og alle folk rundt de oppførte seg så mye rarere enn vanlig! Det var en ufattelig tøff dag for oss alle...
Pappa var borte på en måte som var veldig vanskelig å forstå og det gjenspeilet seg den dagen. Følelsene deres var i opprør som de aldri hadde vært før.

Begravelsen startet... Vi satt på første rad... God gutten min og veslemor satt på hver sin side av meg. Tage gråt sine modige tårer. Han var knust og skjønte kanskje mer og mer at han aldri ville se pappa igjen. Tuva var veldig rastløs...og visste ikke helt hva hun kunne gjøre godt. Det var fullt fokus på pappa som lå i kista. Presten preket og veslemor løp avgårde for å hente hvitveis... Da hun kom tilbake husker jeg at hun gikk bort til kisten og stod litt på tærne for å få lagt blomstene så langt opp på kisten som mulig... I det øyeblikket hørte du tårene og hulkene bakover i kirken ble høyere... Det var jo rørende å se den vesle jenta gjøre det! Det var hennes måte å si farvel til pappa på!

Tiden var inne for at kisten skulle bæres ut...
Jeg er så utrolig glad for alle som var der den dagen og stilte opp for oss og resten av familien. Det var godt å se hvor mange som viste Geirr den siste respekten.

Når vi gikk mot stedet han skulle gravlegges, var det akkurat som om kroppen ikke ville. Jeg måtte ta skikkelig tak i meg selv for å ikke knekke sammen og jeg var sikkert ikke alene om den følelsen. Men jeg måtte prøve å være sterk for ungene sin skyld!

Det å se kisten bli senket i jorden var en helt fryktelig følelse! Det ble så endelig! Tanken om at det var feil streifet mange ganger...

Følelsene kom i bølger... Man var nummen, tom og sliten samtidig som man egentlig bare hadde lyst til å sette seg ned og grine! Det var så ufattelig urettferdig!! Hvorfor....??
Vi skulle få sitte igjen og prøve å finne svarene selv...

Vanskelig...!

Husker jeg håpet at alt egentlig bare var en dårlig spøk... at han plutselig bare skulle hoppe ut og si "Lurte dere!" Men slik var det jo dessverre ikke...

Tage fant måten sin å si farvel på... Da presten var ferdig ble vi stående igjen og bare se. Tage gikk bort til kisten og stod å så ned på den.
Jeg husker han pratet med kista og sa: "Hadet bra pappa! Hadet bra!" 
Man kan lure på hva som egentlig går igjennom hodet på en liten gutt når han opplever en slik ting så tidlig i livet... Lurer på hvor mye det kommer til å prege de gjennom livet.

Det var nå når kista var i jorda man egentlig fikk med seg hvor mange som kom... Det var flere fra jobben hans som kom, venner, familie og slekt.
Det var en utrolig fin begravelse med mennesker som Geirr kjente på så utrolig mange forskjellige måter.

Jeg er så glad jeg møtte deg Geirr!
Uten deg hadde jeg aldri fått de to flotte ungene mine eller vært den personen jeg er i dag!
Jeg har endret meg mye som person i årene vi delte... Vi tenker på deg mye...
Du er savnet!

Hvil i fred!

Sangene dine:

Metallica -Nothing Else Matters
http://youtu.be/SzsDHtzx6tI

Bjørn Eidsvåg - Eg ser
http://youtu.be/qYnzDqJqGwM

                                                      

En spesiell person....

Historien vår begynte for mange år siden...
Første møtene våres kan man vel ikke si at begynte veldig bra. Vi tålte mer eller mindre ikke trynet på hverandre... Han syntes jeg var en bedreviter og jeg syntes han var en rimelig hoven fyr... Så som dere skjønner var det ikke akkurat full klaff...

Men et eller annet sted på veien, endret det seg... Vi ble mer eller mindre hodestups forelsket, noe som førte til en noe dyrere telefonregning for foreldrene våres. Tror vi kunne prate i timesvis egentlig uten å ha noe som helst å egentlig prate om... :-) Så som dere skjønner endret det seg veldig.
En felles kompis fikk mer eller mindre sjokk når vi ble sammen... Hadde ikke akkurat troa på oss kan man si ;-)

Forholdet våres var veldig bra den første tiden...
Jeg kan ikke si at forholdet våres var uproblematisk i og med at vi begge hadde et sinnsykt temperament, men vi greide å få det til for det.

Han hadde så mange bra kvaliteter og et godt utgangspunkt for livet.
Han hadde selvfølgelig tatt noen dumme valg her i livet som alle andre mennesker og meg, men det var noe av det som gjorde han til den han var. I en alder av 23 år, hadde han kanskje lært mer om livet enn mange andre... Han hadde lært om livet gjennom "Livets harde skole" akkurat slik som meg!

Vi hadde et godt forhold den første tiden... Han var en jeg kunne stole på og prate med alt om. Vi visste hvor vi hadde hverandre og gav hverandre trygghet. Det er en ting jeg setter utrolig stor pris på og syntes er utrolig viktig i et forhold!
Forholdet våres var basert på ærlighet og tillit i stor grad, men gjennom årene som gikk endret dette seg.

Han begynte å ruse seg og forsvant inn en verden full av svik av bedrag. Hverdagen min ble fylt med avtalebrudd og en kjæreste som brukte mer tid på å sove av seg rusen enn å tilbringe tid sammen med meg og familien sin...
Det er en utrolig tøff prossess å se en person som man elsker, stoler på og tror på, forsvinne inn i en annen verden. Han begynte å lyve om mye... Sa han skulle komme hjem til et klokkeslett og ble bare borte...
Jeg visste aldri hvor han var eller hvor jeg måtte hente han...
Alle verdiene som en gang var så viktige for han ble sakte men sikkert visket sakte ut... Min kjære forsvant i mørket!

Alt det som var så bra ble bare borte, på en måte litt skyggelagt.

Som dere skjønner var det som var så bra, ble dårligere...
Alle avtalene som ble brutt, tillitten og kjærligheten som ble satt på vent, var så vondt at vi begynte sakte men sikkert å tære på hverandre.
Dette førte til et brudd som egentlig ingen av oss egentlig forutså i og med at vi hadde gått igjennom så mye med hverandre.
Det ble mye krangling og drittslenging de dagene... Mange ting ble ufattelig uvant for oss begge. Tror nok vi begge følte oss utrolig ensomme. Vi begge hadde jo virkelig hatt lyst til å få forholdet til å fungere, men en av oss gav opp på veien.

I dagene etter bruddet, gikk jeg med en skikkelig urolig følelse i magen. Det var noe som ikke helt var slik som det skulle... Jeg skjønte det at han hadde blitt sittende mye alene og det uroet meg!
En mandag kom og jeg fikk en bekymringsfull telefon ang han... Jeg tok meg fri resten av dagen og dro utover til der vi hadde bodd sammen. På vei ut ble politiet ringt for å dra ned for å prate med han. Jeg visste ikke hva jeg kom til å finne da jeg kom ned...
Han var så sinnsykt langt nede.....
Politiet var der når jeg kom og hadde pratet med han, men han pratet de rundt og de dro igjen.

Neste dag kom og vi besøkte han på nytt... Etter vi dro ringte han og sa han ikke ville ha noe mer med oss å gjøre i og med at han ikke fikset det... Jeg husker jeg prøvde å overtale han til ikke å si slikt, men det gikk ikke...
Senere den kvelden, ble jeg oppringt da jeg var på kino... Jeg fikk ikke tatt tlfn, så jeg ringte han opp igjen da jeg kom hjem. Han angret seg og ville ha kontakt likevel. Det var jo selvfølgelig greit, så jeg sa vi kunne prates mer dagen etter...  



Onsdagen kom og jeg fikk en tlf fra han... Dessverre begynte vi å krangle og jeg slang på røret! Han prøvde å ringe opp igjen, men jeg tok ikke tlfn. Tilslutt ga han seg og jeg hørte ikke noe mer fra han...
Etter en kort stund fikk jeg en tlfn fra venninna mi... Hun hadde fått en melding på facebook":Nå klikker jeg i vinkel! Takk skal dere ha!"
Jeg ringte moren og søsteren og ba de ringe han. Jeg ble ufattelig bekymret, men vi visste jo det at hvis noe kom til å skje, så ville det skje.
Tiden gikk og jeg og min mor dro på Ikea... På vei dit, fikk jeg en sinnsykt dårlig magefølelse og jeg sa til moren min at jeg trodde det hadde skjedd han noe alvorlig nå! Følelsen var en så intens uro inni kroppen som ikke ville gi slipp...
To timer senere fikk jeg svaret... Han hadde hengt seg!!

Den utrolig flotte mannen jeg en gang kjente var borte for alltid... Det kom som et skikkelig spark midt i magen. Man ble nummen i kroppen og følte at det ikke var sant.

Ei venninne hentet meg og vi kjørte ut til huset vi hadde bodd i... Det var nemlig der det hadde skjedd! Folk stod stumme rundt og visste ikke helt hva en skulle si eller gjøre. Alt var så ufattelig uvirkelig... Min kjære borte for alltid! Sorgen kom i rennafart og tårene presset på...
Hvorfor gjorde han dette? Hvorfor kunne han ikke sett hva som var bra?!
Spørsmålene ble mange...

Den dag i dag, sitter man fortsatt igjen og lurer... Hva var det som egentlig skjedde med tankegangen hans? Hva var det som gjorde at han tok det valget...? Hva ble egentlig så håpløst...?
Nå i ettertid har man funnet ut at han bar på mye som gjorde at han begynte å "selvmedisinere". Dessverre så førte ikke den selvmedisineringen til at han fikk det noe enklere med seg selv.
Han var en plaget sjel som virkelig hadde fortjent så mye mer og bedre...

Vi savner deg!                                                                                                                                                                         

Håper du har det bra der du er...

Hvil i fred vår kjære!!

Tanker rundt rus...

Mange har personer i familien sin som ruser seg av ulike grunner...
Noen ganger går det bra andre så absolutt ikke.

Det finnes så utrolig mange flotte mennesker som har blitt ødelagt av rus...
De starter som regel med et lite forbruk som etter mange års bruk endrer seg drastisk til å bli en mengde man noen ganger må ha for å komme seg gjennom dagen.
Noen sitter så i det at de ikke greier å gå ut døra hvis de ikke har dyttet noe i seg.
Det er så synd når det blir slik.
Jeg syntes det er så ufattelig trist at enkelte kommer til det punktet hvor de ikke greier å slutte, de gir opp og ser ingen utvei...og noen ganger ikke gidder å prøve ut det tilbudet man faktisk har her i Norge.
Det vil alltid være noen som er dømt til å bli narkoman, men mener at det finnes så mange måter man kan prøve å komme seg ut av det på bare man har noen som står bak en og hjelper til når en trenger det...

Det er vel ingen hemmelighet at i et miljø hvor flertallet ruser seg, blir hverdagen fort preget av paranoia, svik og avtalebrudd.
Noen ganger kun for å få seg en dose.
Frykten er ofte konstant for at man skal bli tatt av purken og hvis en først blir det, blir det rimelig fort spekulert i om noen har tystet, enn å tro at politiet faktisk har gjort jobben sin.
Tror mange ganger at det enkleste hadde vært å faktisk tenkt: "Oki, jeg dreit meg ut!" og gått videre...
Kanskje endret livet sitt til slik man innerst inne ønsker å leve.

Hvordan mennesker kan sitte når de er "stuker" og tror de kan løse verdensproblemer er helt utrolig...
Selvtillitten er ofte på topp og man føler seg bra...

Jeg sitter ikke her og dømmer personer som har tatt slike valg!
Gjennom livet har jeg sett at mange har skjerpet seg og fått det bedre med seg selv...
Jeg veit også utrolig godt at mange at de som fortsatt driver på med det, er utrolig flotte mennesker som fortjener det beste her i verden, på lik linje med alle andre...

Noe av det jeg syntes er det skumleste med folk som drar det for langt med rus, er måten de forandrer seg på!
De går fra å være de snilleste, varmeste og mest oppriktig og ærlige menneskene man kan tenke seg, til å bli personer som stjeler, bryter avtaler, juger får mye depresjoner og blir kalde/lukket følelsesmessig.
Personer som i utgangspunktet er aktive mennesker som liker å ha ting å drive med, begynner ofte å bruke mer tid på å sove og ha lite overskudd til noe annet enn å ruse seg
Total omveltning i mange tilfeller, men heldigvis ikke hos alle =)

Å se en person man elsker, kanskje bare er glad i gå igjennom en slik fase er ufattelig slitsom og vond.
Man vil så gjerne hjelpe personen...være der...stille opp, men blir som regel skjøvet unna.
Når man blir det nok ganger begynner man ofte sakte men sikkert, innerst inne, gi opp litt selv også.
Man blir så ufattelig frustrert og lei seg når det eneste som betyr noe i personens liv er det ene kicket, den rusen...
Alt annet blir så lite verdt i forhold til alt annet som egentlig virkelig betyr så mye...
Familie...venner...kjæreste er viktige momenter i livet som fort blir borte i en slik fase.
Det er utrolig synd, siden det er ofte da man trenger det mest.

Så til alle der ute som driver med slikt og vil slutte for sin egen del...
"Stå på! Dere greier det til slutt.......bare ikke mist motet!"

Det å slutte med rus er en forferdelig kamp som jeg virkelig ikke unner noen...

Noen linker:
www.mestringshusene.no
www.alfabehandling.no

www.virkelig.no/skribenter/gatejuristen/190-rett-til-avrusning.html

helsenorge.no/Sykdomogbehandling/Sider/Rus-og-avhengighet.aspx

Staffordshire bull terrier

Staffordshire bull terrier er en mellomstor engelsk terrierrase med røtter fra 1800-tallet. Akkurat når og hvordan den oppsto er uklart og omdiskutert. Rasen er også kjent under tilnavnet staff og staffe, og har blitt mer populær i de senere årene.

Staffordshire bull terrier er trolig et resultat av krysninger mellom lokale terriere og bulldogger, men forholdet dem i mellom er ukjent. Rasen stammer fra England, der lignende hunder ble brukt til baiting (slåsskamper mellom dyr), som okse- og hundekamper. Slåsskamper mellom dyr var vanlig på de britiske øyer fra midten av 1100-tallet og framover. Kullgraverdistriktet i Staffordshire var neppe noe unntak, der typen hevdes å ha oppstått og har fått sitt navn fra.

Opprinnelse og alder 

Opprinnelig ble denne hunden kalt Stafford working class bull and terrier. I hvilken grad akkurat denne hunderasen var involvert i baiting er både uklart og omdiskutert, siden denne sporten ble forbudt i England og Wales alt i 1835. Det er også et åpent spørsmål om Stafford working class bull and terrier ogStaffordshire bull terrier er samme hund eller ei, eller om sistnevnte er en videreføring av den første. Det finnes ingen gode referanser til akkurat dette, men det sies at de var svært like. Det fortelles at mindre hunder ble populære til ulovlige hundekamper etter at forbudet inntrådte, fordi folk kunne gjemme dem under jakken om politiet skulle dukke opp. Dette kan være grunnen til at Staffordshire bull terrier har en forholdsvis beskjeden størrelse og kanskje må betraktes som en videreføring.

The Kennel Club anerkjente rasen den 25. mai i 1935, etter at herrene Joseph Dunn og Joe Mallen gjennom en årrekke hadde nedlagt et stort arbeide for å få den godkjent. Den har endret seg lite siden.

I England fikk rasen tilnavnet «nanny dog» (barnepikehund), fordi den ble regnet som en utmerket hund for barnefamilier.

Utseende, anatomi og fysikk

Staffordshire bull terrier er en middels stor hunderase med en kompakt og svært muskuløs kropp med forholdsvis korte bein, et stort hode med svært veldefinerte kjevemuskler og en korthåret, glatt pels. Godkjente farger i henhold til rasestandarden er rød, fawn (lysebrun), brindel, sort og blå. Enhver av disse fargene i kombinasjon med hvitt er også godkjent (populært kalt pied.) Black and tan eller leverfarge ansees som grove feil og er meget uønsket.

Sammenlignet med amerikansk staffordshire terrier og pitbullterrier er staffordshire bull terrieren kortere og mer kompakt. Den er også mye mildere i sin væremåte i forhold til de to førstnevnte rasene. Mankehøyde på voksne individer er mellom 35,5 og 40,5 cm i forhold til vekten. Rasestandarden sier at hannhunder skal veie mellom 12,7 og 17 kg, mens tisper skal veie mellom 11,0 og 15,4 kg, men det er ikke uvanlig med hannhunder over 20 kg.

Bruksområde 

I dag er Staffordshire bull terrier først og fremst en familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund.

Lynne og væremåte 

Staffordshire bull terrier ble avlet for å være en omgjengelig og menneskevennlig hunderase, men med stridslystne egenskaper overfor andre dyr. Blant kjennere regnes den som en lojal, hengiven og omgjengelig familiehund, som også har gode kvaliteter for barnefamilier. Noen mener imidlertid at rasen bør bli forbudt, på linje med pitbullterrier og amstaff, og begrunner dette med at rasen har samme opphav og lignende grunnleggende egenskaper som disse. Dette er det også delte meninger om i hundemiljøet i øyeblikket, men det er registrert at rasen har fått et oppsving etter at nevnte raser ble forbudt i flere land. Noen frykter derfor at rasen i noen miljøer vil avles for sine stridende egenskaper og kanskje komme på forbudslista om dette medfører et sterkere kamphundpreg i framtiden.

Som rase er den energisk, utholdende og modig. Som andre bullterriere har imidlertid også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk, noe som kan skape problemer i samvær med andre hunder. Rasen er dessuten kjent for å opptre dominant overfor fremmede dyr. Dette er noe man kan unngå ved å tidlig sosialisere hunden sammen med andre hunder og dyr.

Annet 

Rasen tilpasser seg bra til et liv i en leilighet, men den trenger regelmessig mosjon og masser av psykiske utfordringer for å trives.

       


Info hentet fra:
http://no.wikipedia.org/wiki/Staffordshire_bull_terrier

Første tur hos dyrlegen med "Bajasen" vår....

Vel, vel... Da var første tur til dyrlegen med Bajas overstått =)
Vi fikk skryt!! Jeg var selvfølgelig veldig stolt da =)

Var veldig spesielt å være der for første gang etter Batty ble borte, men takk og pris for flinke folk.
Jeg er så heldig å kjenne dyrlegene der og syntes det så å si alltid er kjempe koselig å komme dit.
Man blir tatt godt i mot og får god hjelp...
Kommer nok aldri til å bytte dyrlege altså...=)

Vel...
Når vi stod ute for å lufte Bajas, kom det en annen staff ut.
Det var kjempe gøy å se hvor mye de vokser på noen få uker.
Valpen som kom ut var ca 10 uker, svar, søtt og kjempe liten i forhold til Bajas =)
Bajas var jo plutselig størst og prøvde og tøffe seg endel kan man si...
Mor var ikke enig i at han var tøffest for det, men det er noe man må jobbe med =)
Uansett var det utrolig kult å møte på en annen staff-valp hos dyrlegen!
Det skjer nok ikke hver gang =)

Verdens beste dyrlege ;-)

http://skedsmo.dyreklinikk.no/

Bajas f: 28.09.2011

Bajas 10 uker!

To uker før jul,  gjorde jeg det beste impulskjøpet jeg har gjort på lenge.
Høres kanskje dumt ut , men det ble en hund....
Greit, jeg hadde gått å tenkt på det en stund i og med at min kjæreste Batty var begynt å hangle litt. Han var jo gammel og slet med prostata som mange andre gubber i den alderen =)

Bajas kom inn i livet våres på en fin måte slik Batty gjorde. Han skapte mye morro rundt seg med alle valpestrekene, beina som gikk til alle kanter og hoppene og sprellene han gjorde.
Batty var som alltid en tålmodig sjel og sa kun ifra når grensen var tøyd maks. Han var så snill med han....
Bajas derimot, syntes det var en morsom ting å klatre, bite i ørene, snappe beina og spise maten til Batty.
Rett og slett tøye grensene =)
Heldigvis gikk det bra i og med at Batty var som han var...


            
                           En som har skaffet seg et lite luksusproblem=)


Husker en gang da... Hehehe... Sitter å smiler ved tanken.
Bajas fikk en skikkelig raptus og spolet rundt, hoppet og yppet på Batty.
Batty som den vise gamle mannen han var, snudde ryggen til for å vise at han ikke gadd...
Da gikk Bajas etter og bet i det første og beste han fant!
Dessverre var det ballene til Batty!
Da ble han forbannet og bråsnudde seg for å kjefte på han =)
Bajas ble så totalt overrasket over reaksjonen til Batty og fikk etter den dagen mye mer respekt =)

Bajas har hjulpet oss igjennom sorgen over Batty og kommer til å skape nye gode minner fremover...
Gleder meg til å se resultatet av han og se om vi får han like snill med mye personlighet =)
Blir spennende.....
                                                 
                                                         

  
                                         Familiens nye kosegutt =)
     

Javho von Batty 28.03.2003 - 03.01.2012!

Året var 2003 og vi hadde bestemt oss for å kjøpe hund.
Jeg hadde allerede funnet ut at rottweiler var rasen for meg og derfor ble det slik...
Vi startet jakten på å finne en oppdretter... Fant en ganske nærme, men det var falsk alarm...
Deretter bar turen, gale som vi var, opp til Holmefjord som ligger utenfor Bergen. Mon tro om vi fant hunden vår der...
Valpene var da seks uker gamle, så vi dro kun for å titte.
Da vi kom opp og tittet på gjengen, var det full rulle i to minutter også samlet de seg for å sove i en haug =)
Jeg falt pladask! Jeg skulle ha den ene hannhunden. Han var så liten å søt!
Turen gikk hjemover igjen med en sommerfugl i magen og utålmodighet i tankene =)
To uker til, så kunne vi hente han... Han var egentlig leveringsklar rundt 17.mai, men vi måtte ta det helgen etter...

Turen gikk oppover igjen... Endelig var ventetiden over!
De to hannbikkjene ble tatt ut og vist frem nok en gang... Den ene var tøff og frampå, men den andre litt mer tilbaketrukken og sky...
Det var den siste som fattet min interresse... Da oppdretteren tok han opp og viste han frem, smeltet hjertet mitt helt og jeg greide ikke ta øynene fra han. Det var min hund! Det var han jeg skulle ha!

Vel hjemme igjen, fant man fort ut at han ikke var den tøffeste rottisen der ute. Han var lett skremt og syntes mannfolk var skummelt. Spesielt de som han ikke kjente... Dette kom seg jo etterhvert heldigvis...=)
Batty kom inn i livet mitt og gav det betydning på en helt ny måte!

Det å ha en som støtter en igjennom ALT og allikevel møter deg blid i døra, den er uvurderlig altså! Batty var slik for meg...
Man hadde jo sine fighter ift dressur o.l, men tilliten og respekten man oppnådde var fantastisk.
Jeg tror det at den rottweileren jeg fikk i Batty er en jeg må lete lenge etter.
Den gleden han viste når man kom hjem...
Den støtten han viste da jeg var lei meg eller urolig, ved å bare være nær og legge hodet på beinet mitt, var en utrolig fin ting som jeg satte utrolig pris på...
Mye glede og omsorg viste han... På en måte vi mennesker bare kan drømme om å være i nærheten av å vise.
Trikset hans var hals (bjeffe på kommando), men han gikk ikke av veien for å knurre og herje heller. Mye lyd  var det i han...

Når Geirr døde, var Batty den ene jeg på en måte kunne lene meg litt på. Han var den som dro meg ut døra og fikk meg ut i verden da jeg aller helst ville stenge meg inne. Han (og mange andre gode venner selvfølgelig!) dro meg ut på tur, uten forpliktelser til å fortelle hvordan man hadde det eller forvente noe mer en jeg orket. Turene våre gjorde slik at jeg fikk orden på hodet og tanker. Han hjalp meg til å takle hverdagen og gav meg en enorm trygghet. med Batty så var det ingen som kunne kødde med deg ;-)
Han var en flott rottweiler hann som har skrevet seg inn i hjertet mitt på en helt uforglemmelig måte. Han er tattovert der. Jeg kommer alltid til å bære han med meg i tankene og hjertet.
Batty, du var en venn få er så heldig å få oppleve! Du er dypt savnet, men lever videre på en fin måte i tankene våres.

Savner deg gutten min...
Du vil aldri bli glemt "my finest"!!
                                               

<3<3<3<3<3<3

Julen 2011

Vel, vel... Nå er det lenge siden jeg har fått skrevet noe her inne. Så tenkte derfor jeg skulle få skrevet en liten oppdatering på det som har skjedd i det siste =)

Julen kom veldig fort... Altfor fort som vanlig. Kom for fort og gikk for fort =) Men det er jo typisk. Tiden går fort i hyggelig lag eller hva?
Julaften ble feiret med hyggelig besøk og ungene storkoste seg med alle gavene =0) Det gjorde jo faktisk mor og...;-) Kvelden ble super mer eller mindre! Heldig med mat og alt. Flaks til at det var andre gang jeg lagde ribbe, men alt går med gode oppskrifter, råd og litt hjelp =)

Romjulen gikk altfor fort den også... Familieselskap og en fest måtte man igjennom og d var jo gøy... Ellers var vi rimelig flinke til å ligge rett ut og nyte slaraffenlivet. Det er det beste når formen hangler =)

Nyttårsaften kom og ungene var i hundre da rakettene ble sendt opp =) Tage sa...Å mamma, dette er den beste nyttårsaften noen sinne =) Tror han sa det for å være snill, men hyggelig var det å høre da jeg og ungene stod der alene =)
Så, kort sagt... man våknet ikke akkurat fyllesyk dagen etter =D

Så kom det nye året med hui og hast...
Men ble dessverre ingen god start... Min aller kjæreste Battygutt var syk og måtte tas hos dyrlegen! Det var et helt sinnsykt tap for meg. Det er helt sinnsykt hvor mye støtte en hund kan gi...
Savner deg....<3

Fant noen kule bilder på nettet som jeg bare mååå dele... =)

Tipper det er noen mannfolk som er enig i denne =)

                                   

Amor <3

Brente mandler...

I dag har jeg prøvd meg på brente mandler...
Er 1 år siden, så ferdighetene streiket litt uheldigvis =)
Gøy er det uansett når man finner en god oppskrift, så tenkte jeg skulle dele den med dere.
Dere kan finne den nederst på innlegget...
Den er helt gull og lage og smaker godt.
Jeg gjør litt utenom oppskriften også, siden mange ganger har jeg lurt på hva som gjør det så godt!
Jeg har vært sikker på at noen putter et eller annet oppi der i tillegg til oppskriften, så da var det bare å begynne å prøve...
I dag gikk det med vanilje og kanel i tillegg til alt det andre =)
Absolutt noe og anbefale!
Det er jo så spennende å finne ut mange gode smaker =)

Her fant jeg oppskriften:
http://hobbykokken.no/2010/10/23/brente-mandler/

Han har mye bra oppskrifter =)

Gode venner....