Nok en fantastisk person som kom innom livet vårt...

Etter det som skjedde med Geirr, hadde jeg vel egentlig aldri forestillt meg at jeg kom til å bli forelsket på nytt... Frykten for å bli såret var der konstant og man følte seg sårbar.

Men inn i livet våres kom en ny person.
Personen viste seg å være en utrolig flott person som førte med seg mye varme og trygghet!
Vi startet med babyskritt og tok ting slik som de kom...
Det ble mange lange turer med Batty, hvor vi bare gikk å pratet om alt og ingenting.

Noe av det som var viktig for meg var at neste person jeg skulle bli sammen med satte familie, vennskap og ærlighet høyt.
Dette var ting jeg fant igjen i denne personen og jeg falt pladask...
Lenge siden jeg har falt så hardt :-p

Det var mye jeg hadde savnet tidligere (i slutten av forholdet til meg og Geirr) som jeg plutselig nå fikk oppleve...
Han deltok og støttet i en utrolig vanskelig periode og ble en trygghet for meg og ungene.
Ungene ble så ufattelig glad i han og så på han som en god reservepappa.
En rolle han bestod med glans!
Han fikk ikke akkurat den letteste starten med oss, men snudde ikke ryggen til og tok beina fatt for det.
Det stod det respekt av!

Forholdet vårt var et godt forhold til nå på slutten hvor alt bare ble vanskelig og leit...
Jeg har grått mine tårer for at det skar seg i og med at man egentlig ikke ønsket det slik, men til syvende og sist var det kanskje det eneste riktige for deg... Jeg vet ikke...

Han var nok en utrolig person som vi kommer til å savne ufattelig mye...
Alle minnene man nok en gang må sitte igjen og kjenne på føles vondt, men blir nok gode minner etter hvert.
Jeg håper av hele mitt hjertet at han finner den rette en gang og kan starte med blanke ark.
Alle fortjener en ny sjanse og han er en av de med mulighetene foran seg.
Det kan bare bli bedre!

Vi er utrolig glad i deg og kommer til å savne deg!


Farvel....

En utrolig fin begravelse...

Det var en ufattelig trist dag...
En kjær far, sønn, bror, venn og kjæreste var borte og skulle begraves.
For meg er en begravelse en fin tradisjon for å gi mennesket som har gått bort en verdig avslutning.
Geirr var veldig heldig... Han fikk en utrolig fin avslutning... Skulle virkelig ønske han kunne sett hvor mange som faktisk brydde seg om han...kanskje ting hadde vært annerledes?! Jeg vet ikke...

Dagen var kommet for begravelsen til Geirr...
Følelsene lå tykt uten på huden! Det var så feil at man skulle gå i en begravelse til en som så vidt hadde passert 31 år... Det er ikke riktig at en person velger eller blir revet bort fra livet i den alderen. Det er jo da livet mer eller mindre starter.

Turen gikk utover. Det var ca 25 min kjøring. Jo nærmere vi kom jo mer knøt det seg i magen på meg. Dette var feil, var tanken som ble spilt om og om igjen i hodet mitt. Det var virkelig ikke riktig at han skulle begraves allerede. Det føltes så ufattelig urettferdig at ungene skulle være med på å begrave faren sin i en alder av 3 og 5 år. Det er så feil... De skulle hatt så mye mer tid med han, skapt flere minner med han... Men dessverre gikk det ikke slik.

Vi kom til kirken og det var møtt opp utrolig mange folk... Jeg så det var mange venner der, men de fleste turde ikke komme bort fordi de ikke visste hva de skulle si eller gjøre.
Jeg kan på en måte skjønne de, siden en slik situasjon er det så absolutt ikke lett å vite hvordan man skal forholde seg til de som sørger mest. Man blir på en måte veldig vàr på at man ikke skal presse seg på noen ganger tror jeg...

Jeg var helt nummen i kroppen og jeg syntes det var viktig at ungene fikk se kisten i fred og ro før begravelsen begynte... Det å se ungene løpe nedover kirkegulvet, ved siden av raden med kranser som var lagt ut, var ubeskrivelig vondt. For meg føltes det som nok et spark i magen...
De løp mot kisten og strøk hendene oppe på lokket! De syntes det var en fin kiste... Min yngste spurte: "Ligger pappa oppi der?" Det var vondt å svare på det spørsmålet... Det skulle jo ikke være slik...

Begrepet død hadde blitt en realitet så altfor tidlig for de... De visste ikke helt hvordan de skulle oppføre seg og alle folk rundt de oppførte seg så mye rarere enn vanlig! Det var en ufattelig tøff dag for oss alle...
Pappa var borte på en måte som var veldig vanskelig å forstå og det gjenspeilet seg den dagen. Følelsene deres var i opprør som de aldri hadde vært før.

Begravelsen startet... Vi satt på første rad... God gutten min og veslemor satt på hver sin side av meg. Tage gråt sine modige tårer. Han var knust og skjønte kanskje mer og mer at han aldri ville se pappa igjen. Tuva var veldig rastløs...og visste ikke helt hva hun kunne gjøre godt. Det var fullt fokus på pappa som lå i kista. Presten preket og veslemor løp avgårde for å hente hvitveis... Da hun kom tilbake husker jeg at hun gikk bort til kisten og stod litt på tærne for å få lagt blomstene så langt opp på kisten som mulig... I det øyeblikket hørte du tårene og hulkene bakover i kirken ble høyere... Det var jo rørende å se den vesle jenta gjøre det! Det var hennes måte å si farvel til pappa på!

Tiden var inne for at kisten skulle bæres ut...
Jeg er så utrolig glad for alle som var der den dagen og stilte opp for oss og resten av familien. Det var godt å se hvor mange som viste Geirr den siste respekten.

Når vi gikk mot stedet han skulle gravlegges, var det akkurat som om kroppen ikke ville. Jeg måtte ta skikkelig tak i meg selv for å ikke knekke sammen og jeg var sikkert ikke alene om den følelsen. Men jeg måtte prøve å være sterk for ungene sin skyld!

Det å se kisten bli senket i jorden var en helt fryktelig følelse! Det ble så endelig! Tanken om at det var feil streifet mange ganger...

Følelsene kom i bølger... Man var nummen, tom og sliten samtidig som man egentlig bare hadde lyst til å sette seg ned og grine! Det var så ufattelig urettferdig!! Hvorfor....??
Vi skulle få sitte igjen og prøve å finne svarene selv...

Vanskelig...!

Husker jeg håpet at alt egentlig bare var en dårlig spøk... at han plutselig bare skulle hoppe ut og si "Lurte dere!" Men slik var det jo dessverre ikke...

Tage fant måten sin å si farvel på... Da presten var ferdig ble vi stående igjen og bare se. Tage gikk bort til kisten og stod å så ned på den.
Jeg husker han pratet med kista og sa: "Hadet bra pappa! Hadet bra!" 
Man kan lure på hva som egentlig går igjennom hodet på en liten gutt når han opplever en slik ting så tidlig i livet... Lurer på hvor mye det kommer til å prege de gjennom livet.

Det var nå når kista var i jorda man egentlig fikk med seg hvor mange som kom... Det var flere fra jobben hans som kom, venner, familie og slekt.
Det var en utrolig fin begravelse med mennesker som Geirr kjente på så utrolig mange forskjellige måter.

Jeg er så glad jeg møtte deg Geirr!
Uten deg hadde jeg aldri fått de to flotte ungene mine eller vært den personen jeg er i dag!
Jeg har endret meg mye som person i årene vi delte... Vi tenker på deg mye...
Du er savnet!

Hvil i fred!

Sangene dine:

Metallica -Nothing Else Matters
http://youtu.be/SzsDHtzx6tI

Bjørn Eidsvåg - Eg ser
http://youtu.be/qYnzDqJqGwM

                                                      

En spesiell person....

Historien vår begynte for mange år siden...
Første møtene våres kan man vel ikke si at begynte veldig bra. Vi tålte mer eller mindre ikke trynet på hverandre... Han syntes jeg var en bedreviter og jeg syntes han var en rimelig hoven fyr... Så som dere skjønner var det ikke akkurat full klaff...

Men et eller annet sted på veien, endret det seg... Vi ble mer eller mindre hodestups forelsket, noe som førte til en noe dyrere telefonregning for foreldrene våres. Tror vi kunne prate i timesvis egentlig uten å ha noe som helst å egentlig prate om... :-) Så som dere skjønner endret det seg veldig.
En felles kompis fikk mer eller mindre sjokk når vi ble sammen... Hadde ikke akkurat troa på oss kan man si ;-)

Forholdet våres var veldig bra den første tiden...
Jeg kan ikke si at forholdet våres var uproblematisk i og med at vi begge hadde et sinnsykt temperament, men vi greide å få det til for det.

Han hadde så mange bra kvaliteter og et godt utgangspunkt for livet.
Han hadde selvfølgelig tatt noen dumme valg her i livet som alle andre mennesker og meg, men det var noe av det som gjorde han til den han var. I en alder av 23 år, hadde han kanskje lært mer om livet enn mange andre... Han hadde lært om livet gjennom "Livets harde skole" akkurat slik som meg!

Vi hadde et godt forhold den første tiden... Han var en jeg kunne stole på og prate med alt om. Vi visste hvor vi hadde hverandre og gav hverandre trygghet. Det er en ting jeg setter utrolig stor pris på og syntes er utrolig viktig i et forhold!
Forholdet våres var basert på ærlighet og tillit i stor grad, men gjennom årene som gikk endret dette seg.

Han begynte å ruse seg og forsvant inn en verden full av svik av bedrag. Hverdagen min ble fylt med avtalebrudd og en kjæreste som brukte mer tid på å sove av seg rusen enn å tilbringe tid sammen med meg og familien sin...
Det er en utrolig tøff prossess å se en person som man elsker, stoler på og tror på, forsvinne inn i en annen verden. Han begynte å lyve om mye... Sa han skulle komme hjem til et klokkeslett og ble bare borte...
Jeg visste aldri hvor han var eller hvor jeg måtte hente han...
Alle verdiene som en gang var så viktige for han ble sakte men sikkert visket sakte ut... Min kjære forsvant i mørket!

Alt det som var så bra ble bare borte, på en måte litt skyggelagt.

Som dere skjønner var det som var så bra, ble dårligere...
Alle avtalene som ble brutt, tillitten og kjærligheten som ble satt på vent, var så vondt at vi begynte sakte men sikkert å tære på hverandre.
Dette førte til et brudd som egentlig ingen av oss egentlig forutså i og med at vi hadde gått igjennom så mye med hverandre.
Det ble mye krangling og drittslenging de dagene... Mange ting ble ufattelig uvant for oss begge. Tror nok vi begge følte oss utrolig ensomme. Vi begge hadde jo virkelig hatt lyst til å få forholdet til å fungere, men en av oss gav opp på veien.

I dagene etter bruddet, gikk jeg med en skikkelig urolig følelse i magen. Det var noe som ikke helt var slik som det skulle... Jeg skjønte det at han hadde blitt sittende mye alene og det uroet meg!
En mandag kom og jeg fikk en bekymringsfull telefon ang han... Jeg tok meg fri resten av dagen og dro utover til der vi hadde bodd sammen. På vei ut ble politiet ringt for å dra ned for å prate med han. Jeg visste ikke hva jeg kom til å finne da jeg kom ned...
Han var så sinnsykt langt nede.....
Politiet var der når jeg kom og hadde pratet med han, men han pratet de rundt og de dro igjen.

Neste dag kom og vi besøkte han på nytt... Etter vi dro ringte han og sa han ikke ville ha noe mer med oss å gjøre i og med at han ikke fikset det... Jeg husker jeg prøvde å overtale han til ikke å si slikt, men det gikk ikke...
Senere den kvelden, ble jeg oppringt da jeg var på kino... Jeg fikk ikke tatt tlfn, så jeg ringte han opp igjen da jeg kom hjem. Han angret seg og ville ha kontakt likevel. Det var jo selvfølgelig greit, så jeg sa vi kunne prates mer dagen etter...  



Onsdagen kom og jeg fikk en tlf fra han... Dessverre begynte vi å krangle og jeg slang på røret! Han prøvde å ringe opp igjen, men jeg tok ikke tlfn. Tilslutt ga han seg og jeg hørte ikke noe mer fra han...
Etter en kort stund fikk jeg en tlfn fra venninna mi... Hun hadde fått en melding på facebook":Nå klikker jeg i vinkel! Takk skal dere ha!"
Jeg ringte moren og søsteren og ba de ringe han. Jeg ble ufattelig bekymret, men vi visste jo det at hvis noe kom til å skje, så ville det skje.
Tiden gikk og jeg og min mor dro på Ikea... På vei dit, fikk jeg en sinnsykt dårlig magefølelse og jeg sa til moren min at jeg trodde det hadde skjedd han noe alvorlig nå! Følelsen var en så intens uro inni kroppen som ikke ville gi slipp...
To timer senere fikk jeg svaret... Han hadde hengt seg!!

Den utrolig flotte mannen jeg en gang kjente var borte for alltid... Det kom som et skikkelig spark midt i magen. Man ble nummen i kroppen og følte at det ikke var sant.

Ei venninne hentet meg og vi kjørte ut til huset vi hadde bodd i... Det var nemlig der det hadde skjedd! Folk stod stumme rundt og visste ikke helt hva en skulle si eller gjøre. Alt var så ufattelig uvirkelig... Min kjære borte for alltid! Sorgen kom i rennafart og tårene presset på...
Hvorfor gjorde han dette? Hvorfor kunne han ikke sett hva som var bra?!
Spørsmålene ble mange...

Den dag i dag, sitter man fortsatt igjen og lurer... Hva var det som egentlig skjedde med tankegangen hans? Hva var det som gjorde at han tok det valget...? Hva ble egentlig så håpløst...?
Nå i ettertid har man funnet ut at han bar på mye som gjorde at han begynte å "selvmedisinere". Dessverre så førte ikke den selvmedisineringen til at han fikk det noe enklere med seg selv.
Han var en plaget sjel som virkelig hadde fortjent så mye mer og bedre...

Vi savner deg!                                                                                                                                                                         

Håper du har det bra der du er...

Hvil i fred vår kjære!!

Tanker rundt rus...

Mange har personer i familien sin som ruser seg av ulike grunner...
Noen ganger går det bra andre så absolutt ikke.

Det finnes så utrolig mange flotte mennesker som har blitt ødelagt av rus...
De starter som regel med et lite forbruk som etter mange års bruk endrer seg drastisk til å bli en mengde man noen ganger må ha for å komme seg gjennom dagen.
Noen sitter så i det at de ikke greier å gå ut døra hvis de ikke har dyttet noe i seg.
Det er så synd når det blir slik.
Jeg syntes det er så ufattelig trist at enkelte kommer til det punktet hvor de ikke greier å slutte, de gir opp og ser ingen utvei...og noen ganger ikke gidder å prøve ut det tilbudet man faktisk har her i Norge.
Det vil alltid være noen som er dømt til å bli narkoman, men mener at det finnes så mange måter man kan prøve å komme seg ut av det på bare man har noen som står bak en og hjelper til når en trenger det...

Det er vel ingen hemmelighet at i et miljø hvor flertallet ruser seg, blir hverdagen fort preget av paranoia, svik og avtalebrudd.
Noen ganger kun for å få seg en dose.
Frykten er ofte konstant for at man skal bli tatt av purken og hvis en først blir det, blir det rimelig fort spekulert i om noen har tystet, enn å tro at politiet faktisk har gjort jobben sin.
Tror mange ganger at det enkleste hadde vært å faktisk tenkt: "Oki, jeg dreit meg ut!" og gått videre...
Kanskje endret livet sitt til slik man innerst inne ønsker å leve.

Hvordan mennesker kan sitte når de er "stuker" og tror de kan løse verdensproblemer er helt utrolig...
Selvtillitten er ofte på topp og man føler seg bra...

Jeg sitter ikke her og dømmer personer som har tatt slike valg!
Gjennom livet har jeg sett at mange har skjerpet seg og fått det bedre med seg selv...
Jeg veit også utrolig godt at mange at de som fortsatt driver på med det, er utrolig flotte mennesker som fortjener det beste her i verden, på lik linje med alle andre...

Noe av det jeg syntes er det skumleste med folk som drar det for langt med rus, er måten de forandrer seg på!
De går fra å være de snilleste, varmeste og mest oppriktig og ærlige menneskene man kan tenke seg, til å bli personer som stjeler, bryter avtaler, juger får mye depresjoner og blir kalde/lukket følelsesmessig.
Personer som i utgangspunktet er aktive mennesker som liker å ha ting å drive med, begynner ofte å bruke mer tid på å sove og ha lite overskudd til noe annet enn å ruse seg
Total omveltning i mange tilfeller, men heldigvis ikke hos alle =)

Å se en person man elsker, kanskje bare er glad i gå igjennom en slik fase er ufattelig slitsom og vond.
Man vil så gjerne hjelpe personen...være der...stille opp, men blir som regel skjøvet unna.
Når man blir det nok ganger begynner man ofte sakte men sikkert, innerst inne, gi opp litt selv også.
Man blir så ufattelig frustrert og lei seg når det eneste som betyr noe i personens liv er det ene kicket, den rusen...
Alt annet blir så lite verdt i forhold til alt annet som egentlig virkelig betyr så mye...
Familie...venner...kjæreste er viktige momenter i livet som fort blir borte i en slik fase.
Det er utrolig synd, siden det er ofte da man trenger det mest.

Så til alle der ute som driver med slikt og vil slutte for sin egen del...
"Stå på! Dere greier det til slutt.......bare ikke mist motet!"

Det å slutte med rus er en forferdelig kamp som jeg virkelig ikke unner noen...

Noen linker:
www.mestringshusene.no
www.alfabehandling.no

www.virkelig.no/skribenter/gatejuristen/190-rett-til-avrusning.html

helsenorge.no/Sykdomogbehandling/Sider/Rus-og-avhengighet.aspx

Staffordshire bull terrier

Staffordshire bull terrier er en mellomstor engelsk terrierrase med røtter fra 1800-tallet. Akkurat når og hvordan den oppsto er uklart og omdiskutert. Rasen er også kjent under tilnavnet staff og staffe, og har blitt mer populær i de senere årene.

Staffordshire bull terrier er trolig et resultat av krysninger mellom lokale terriere og bulldogger, men forholdet dem i mellom er ukjent. Rasen stammer fra England, der lignende hunder ble brukt til baiting (slåsskamper mellom dyr), som okse- og hundekamper. Slåsskamper mellom dyr var vanlig på de britiske øyer fra midten av 1100-tallet og framover. Kullgraverdistriktet i Staffordshire var neppe noe unntak, der typen hevdes å ha oppstått og har fått sitt navn fra.

Opprinnelse og alder 

Opprinnelig ble denne hunden kalt Stafford working class bull and terrier. I hvilken grad akkurat denne hunderasen var involvert i baiting er både uklart og omdiskutert, siden denne sporten ble forbudt i England og Wales alt i 1835. Det er også et åpent spørsmål om Stafford working class bull and terrier ogStaffordshire bull terrier er samme hund eller ei, eller om sistnevnte er en videreføring av den første. Det finnes ingen gode referanser til akkurat dette, men det sies at de var svært like. Det fortelles at mindre hunder ble populære til ulovlige hundekamper etter at forbudet inntrådte, fordi folk kunne gjemme dem under jakken om politiet skulle dukke opp. Dette kan være grunnen til at Staffordshire bull terrier har en forholdsvis beskjeden størrelse og kanskje må betraktes som en videreføring.

The Kennel Club anerkjente rasen den 25. mai i 1935, etter at herrene Joseph Dunn og Joe Mallen gjennom en årrekke hadde nedlagt et stort arbeide for å få den godkjent. Den har endret seg lite siden.

I England fikk rasen tilnavnet «nanny dog» (barnepikehund), fordi den ble regnet som en utmerket hund for barnefamilier.

Utseende, anatomi og fysikk

Staffordshire bull terrier er en middels stor hunderase med en kompakt og svært muskuløs kropp med forholdsvis korte bein, et stort hode med svært veldefinerte kjevemuskler og en korthåret, glatt pels. Godkjente farger i henhold til rasestandarden er rød, fawn (lysebrun), brindel, sort og blå. Enhver av disse fargene i kombinasjon med hvitt er også godkjent (populært kalt pied.) Black and tan eller leverfarge ansees som grove feil og er meget uønsket.

Sammenlignet med amerikansk staffordshire terrier og pitbullterrier er staffordshire bull terrieren kortere og mer kompakt. Den er også mye mildere i sin væremåte i forhold til de to førstnevnte rasene. Mankehøyde på voksne individer er mellom 35,5 og 40,5 cm i forhold til vekten. Rasestandarden sier at hannhunder skal veie mellom 12,7 og 17 kg, mens tisper skal veie mellom 11,0 og 15,4 kg, men det er ikke uvanlig med hannhunder over 20 kg.

Bruksområde 

I dag er Staffordshire bull terrier først og fremst en familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund.

Lynne og væremåte 

Staffordshire bull terrier ble avlet for å være en omgjengelig og menneskevennlig hunderase, men med stridslystne egenskaper overfor andre dyr. Blant kjennere regnes den som en lojal, hengiven og omgjengelig familiehund, som også har gode kvaliteter for barnefamilier. Noen mener imidlertid at rasen bør bli forbudt, på linje med pitbullterrier og amstaff, og begrunner dette med at rasen har samme opphav og lignende grunnleggende egenskaper som disse. Dette er det også delte meninger om i hundemiljøet i øyeblikket, men det er registrert at rasen har fått et oppsving etter at nevnte raser ble forbudt i flere land. Noen frykter derfor at rasen i noen miljøer vil avles for sine stridende egenskaper og kanskje komme på forbudslista om dette medfører et sterkere kamphundpreg i framtiden.

Som rase er den energisk, utholdende og modig. Som andre bullterriere har imidlertid også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk, noe som kan skape problemer i samvær med andre hunder. Rasen er dessuten kjent for å opptre dominant overfor fremmede dyr. Dette er noe man kan unngå ved å tidlig sosialisere hunden sammen med andre hunder og dyr.

Annet 

Rasen tilpasser seg bra til et liv i en leilighet, men den trenger regelmessig mosjon og masser av psykiske utfordringer for å trives.

       


Info hentet fra:
http://no.wikipedia.org/wiki/Staffordshire_bull_terrier

Første tur hos dyrlegen med "Bajasen" vår....

Vel, vel... Da var første tur til dyrlegen med Bajas overstått =)
Vi fikk skryt!! Jeg var selvfølgelig veldig stolt da =)

Var veldig spesielt å være der for første gang etter Batty ble borte, men takk og pris for flinke folk.
Jeg er så heldig å kjenne dyrlegene der og syntes det så å si alltid er kjempe koselig å komme dit.
Man blir tatt godt i mot og får god hjelp...
Kommer nok aldri til å bytte dyrlege altså...=)

Vel...
Når vi stod ute for å lufte Bajas, kom det en annen staff ut.
Det var kjempe gøy å se hvor mye de vokser på noen få uker.
Valpen som kom ut var ca 10 uker, svar, søtt og kjempe liten i forhold til Bajas =)
Bajas var jo plutselig størst og prøvde og tøffe seg endel kan man si...
Mor var ikke enig i at han var tøffest for det, men det er noe man må jobbe med =)
Uansett var det utrolig kult å møte på en annen staff-valp hos dyrlegen!
Det skjer nok ikke hver gang =)

Verdens beste dyrlege ;-)

http://skedsmo.dyreklinikk.no/

Bajas f: 28.09.2011

Bajas 10 uker!

To uker før jul,  gjorde jeg det beste impulskjøpet jeg har gjort på lenge.
Høres kanskje dumt ut , men det ble en hund....
Greit, jeg hadde gått å tenkt på det en stund i og med at min kjæreste Batty var begynt å hangle litt. Han var jo gammel og slet med prostata som mange andre gubber i den alderen =)

Bajas kom inn i livet våres på en fin måte slik Batty gjorde. Han skapte mye morro rundt seg med alle valpestrekene, beina som gikk til alle kanter og hoppene og sprellene han gjorde.
Batty var som alltid en tålmodig sjel og sa kun ifra når grensen var tøyd maks. Han var så snill med han....
Bajas derimot, syntes det var en morsom ting å klatre, bite i ørene, snappe beina og spise maten til Batty.
Rett og slett tøye grensene =)
Heldigvis gikk det bra i og med at Batty var som han var...


            
                           En som har skaffet seg et lite luksusproblem=)


Husker en gang da... Hehehe... Sitter å smiler ved tanken.
Bajas fikk en skikkelig raptus og spolet rundt, hoppet og yppet på Batty.
Batty som den vise gamle mannen han var, snudde ryggen til for å vise at han ikke gadd...
Da gikk Bajas etter og bet i det første og beste han fant!
Dessverre var det ballene til Batty!
Da ble han forbannet og bråsnudde seg for å kjefte på han =)
Bajas ble så totalt overrasket over reaksjonen til Batty og fikk etter den dagen mye mer respekt =)

Bajas har hjulpet oss igjennom sorgen over Batty og kommer til å skape nye gode minner fremover...
Gleder meg til å se resultatet av han og se om vi får han like snill med mye personlighet =)
Blir spennende.....
                                                 
                                                         

  
                                         Familiens nye kosegutt =)