Javho von Batty 28.03.2003 - 03.01.2012!

Året var 2003 og vi hadde bestemt oss for å kjøpe hund.
Jeg hadde allerede funnet ut at rottweiler var rasen for meg og derfor ble det slik...
Vi startet jakten på å finne en oppdretter... Fant en ganske nærme, men det var falsk alarm...
Deretter bar turen, gale som vi var, opp til Holmefjord som ligger utenfor Bergen. Mon tro om vi fant hunden vår der...
Valpene var da seks uker gamle, så vi dro kun for å titte.
Da vi kom opp og tittet på gjengen, var det full rulle i to minutter også samlet de seg for å sove i en haug =)
Jeg falt pladask! Jeg skulle ha den ene hannhunden. Han var så liten å søt!
Turen gikk hjemover igjen med en sommerfugl i magen og utålmodighet i tankene =)
To uker til, så kunne vi hente han... Han var egentlig leveringsklar rundt 17.mai, men vi måtte ta det helgen etter...

Turen gikk oppover igjen... Endelig var ventetiden over!
De to hannbikkjene ble tatt ut og vist frem nok en gang... Den ene var tøff og frampå, men den andre litt mer tilbaketrukken og sky...
Det var den siste som fattet min interresse... Da oppdretteren tok han opp og viste han frem, smeltet hjertet mitt helt og jeg greide ikke ta øynene fra han. Det var min hund! Det var han jeg skulle ha!

Vel hjemme igjen, fant man fort ut at han ikke var den tøffeste rottisen der ute. Han var lett skremt og syntes mannfolk var skummelt. Spesielt de som han ikke kjente... Dette kom seg jo etterhvert heldigvis...=)
Batty kom inn i livet mitt og gav det betydning på en helt ny måte!

Det å ha en som støtter en igjennom ALT og allikevel møter deg blid i døra, den er uvurderlig altså! Batty var slik for meg...
Man hadde jo sine fighter ift dressur o.l, men tilliten og respekten man oppnådde var fantastisk.
Jeg tror det at den rottweileren jeg fikk i Batty er en jeg må lete lenge etter.
Den gleden han viste når man kom hjem...
Den støtten han viste da jeg var lei meg eller urolig, ved å bare være nær og legge hodet på beinet mitt, var en utrolig fin ting som jeg satte utrolig pris på...
Mye glede og omsorg viste han... På en måte vi mennesker bare kan drømme om å være i nærheten av å vise.
Trikset hans var hals (bjeffe på kommando), men han gikk ikke av veien for å knurre og herje heller. Mye lyd  var det i han...

Når Geirr døde, var Batty den ene jeg på en måte kunne lene meg litt på. Han var den som dro meg ut døra og fikk meg ut i verden da jeg aller helst ville stenge meg inne. Han (og mange andre gode venner selvfølgelig!) dro meg ut på tur, uten forpliktelser til å fortelle hvordan man hadde det eller forvente noe mer en jeg orket. Turene våre gjorde slik at jeg fikk orden på hodet og tanker. Han hjalp meg til å takle hverdagen og gav meg en enorm trygghet. med Batty så var det ingen som kunne kødde med deg ;-)
Han var en flott rottweiler hann som har skrevet seg inn i hjertet mitt på en helt uforglemmelig måte. Han er tattovert der. Jeg kommer alltid til å bære han med meg i tankene og hjertet.
Batty, du var en venn få er så heldig å få oppleve! Du er dypt savnet, men lever videre på en fin måte i tankene våres.

Savner deg gutten min...
Du vil aldri bli glemt "my finest"!!
                                               

<3<3<3<3<3<3