NAV i et nøtteskall...

Det er skremmende å se hvordan NAV behandler enkelte mennesker...  
Så urettferdig ting kan føles.
I mange tilfeller skjønner jeg personer så godt for deres frustrasjon og sinne mot NAV at jeg har ingen problemer å skjønne hvorfor døra deres er knust til tider.
Jeg skjønner at det er regler å forholde seg til og at det er vanlige mennesker som jobber der, men er det virkelig riktig at folk skal bli behandlet så forskjellig?
Er det som å vinne i lotto å få en bra saksbehandler?

Jeg har sett personer som har vært skikkelig på utur med livet sitt prøve å fikse det igjen, men som nesten gir opp fordi de møter så mye motgang hos NAV!
En jeg kjenner havnet skikkelig på utur, men bestemte seg for å forandre livet sitt...
Hun havnet der mye pga mange uheldige omstendigheter, og hadde til slutt ikke noen jobb heller.
Det var da alt startet...
Det er helt greit at ikke alt skal være enkelt...

Etter en tid fikk hun dagpengene sine og gikk på det en god stund før hun bestemte seg for å forandre livet og gjøre en forskjell.
Hun startet på en vei som mange ikke tør, en kamp som ingen person kan forestille seg uten å ha vært der selv. En kamp som mange gir opp underveis og aldri gjenopptar!
Det å bryte ut av et mønster man har holdt seg til i mange år er for mange en vanskelig kamp nok i seg selv.
Så slik jeg ser det stod det respekt av det valget hun tok.

Hun dro til et rehabiliteringssenter som virket veldig lovende...
Langt unna og med mye av norges flotte natur rundt.
Der ble hun satt på et program som gjorde at hun skulle være tre måneder der oppe og tre hjemme.
Men hun måtte ha leilighet og jobb til hun skulle komme hjem igjen. Dette skulle NAV fikse.
Etter kort tid der oppe ble dagpengene stoppet...
Andre beboere hadde fått arbeidsavklaringspenger, men det fikk hun ikke av en ukjent årsak.
Hun måtte da ha like stor krav på det som de andre der oppe eller var det så enkelt at hun ikke hadde vært i systemet lenge nok???
Det ble mange telefoner til NAV i sinne og frustrasjon, men ingen penger kom.
Tilslutt måtte hun gå på sosialen som i seg selv var et stort nederlag...

Er det riktig at det skal være så mye enklere for enkelte mennesker innenfor det området? Må man ha en skokk med unger eller en kronisk sykdom for å få pengene fortere?
Jeg tror alle vet hvor frustrerende det er å ikke få betalt regningene sine og se bunken bare bli større og større uten å få gjort noen ting!
Det i seg selv er jo en kjempe belastning...
Bekymringene de 2,5 månedene hvor hun ikke fikk penger ble en kjempe belastning.
Ikke nok med at hun måtte slite med et stort rusproblem, men også økonomiske problemer på toppen.
Det føltes ikke riktig...
Pga mye frustrasjon og sinne, begynte NAV sin saksbehandler å legge på telefonen da hun ringte...
Hun ble lovet penger i flere uker før de kom og NAV var på så langt nær samarbeidsvillige ift noen ting.
Men etter en tre måneders tid kom endelig pengene på kontoen takket være en sykemelding for dårlig rygg.

Mange mener sikkert at de fortjener det og at de har skapt situasjonen selv, men til info for de som ikke vet er faktisk det å være en rusmisbruker er en diagnose det og. Akkurat som migrene og andre sykdommer...
Jeg mener det at når en person prøver å komme seg ut av et slikt problem, er det viktig at slike ytre påvirkninger som feks NAV ikke skaper mer trøbbel for de enn de gjør.
NAV systemet i seg selv er vanskelig og man trenger ikke gjøre det vanskeligere!

Jeg trodde at det ville være i NAV sin interesse å få folk på jobb igjen og ikke kjøre de helt ned på felgen i depresjoner igjen fordi livet føltes så utrolig kjipt og vanskelig.
Det burde være i deres interesse å få folk i jobb igjen i stedenfor å ta fra de all livsgnist slik at de forblir hos NAV!
Styrk personer istedenfor å dra de ned... Man får ikke folk i jobb hvis man knekker de først!
Skap selvfølelse og selvtillit hos personer og la de få følelsen av mestring og fungering!
Da kommer mange ut i jobb, forhåpentligvis en de trives i og...

Ang NAV...
Er det vi som er der for de?? Trodde de skulle være der for oss...
Som det står på kaka på bilde...
Tydelig, Tilstede, Løsningsdyktige. Vi gir mennesker muligheter!

I mange tilfeller får de det til, men i dette mener jeg dere sviktet totalt!!
Her hadde dere et stort forbedringspotensiale!

Et lykkebarn kommer snart...

For noen år siden, 2006, møtte jeg en fantastisk person som skulle vise seg å bli en av mine nærmeste og beste venninner.
Det er rart hvordan tilfeldighetene noen ganger fører en sammen med personer man kanskje ellers ikke ville møtt.
Annikken var en livsnyter med et herlig humør, positiv tankegang  og stå på vilje.
Vi fant fort tonen og har beholdt den i 6 år...
Det har vist seg på telefonregningene til tider ;-) Hehehe...

Gjennom tiden vi har kjent hverandre har vi opplevd mye sammen på godt og vondt.
Heldigvis for meg er ikke Annikken  en person som ikke stikker av når ting blir vanskelig, siden vi har opplevd endel...
Har man først blitt venn med henne, gjemmer hun deg godt i hjertet sitt så lenge du ikke tråkket henne på tærne... Men hvem er vel ikke slik =)
Vi har hatt det mye moro sammen kan man si...
For meg en person som har vært med å fargelagt livet mitt og gitt meg så utrolig mange gode minner.

Alles vennskap går gjennom ulike perioder og den siste tiden har det vært en spesiell periode for vennskapet våres.
En utrolig hyggelig overraskelse kom for 9mnd siden...
Annikken var blitt gravid med sin kjære Jørgen og gleden var stor.
Et kjærlighetsbarn var på vei <3

Jeg har hatt mange venninner som har fått unger og det er spennende hver gang, men denne gangen har det vært ekstra morsomt.
Kanskje fordi mine egne og mine venninner sine begynner å bli så store, men også fordi Annikken er veldig spesiell for meg.
Det å kunne dele hennes tanker og erfaringer gjennom svangerskapet har vært en morsom og spennende opplevelse...
Heldigvis har hun vært heldig og hatt et bra og problemfritt svangerskap.
Annikken har sett så utrolig bra ut hele veien, men har selvfølgelig blitt noen kg større nå i senere tid.
Så som jeg har sagt til Annikken, så tror jeg et kommer en liten sumobryter =)
Terminen hennes var i går 17.juli, men jeg håpet at han skulle komme i dag...
Hadde vært en perfekt person å delt en bursdag med...men til hennes store fortvilelse har han ikke kommet enda.
Tror det er flere som kan kjenne seg igjen i den utålmodigheten som er på slutten av et svangerskap.

Det å få barn er en omveltning i et forhold, men samtidig en utrolig stor glede.
En glede jeg vet at dere har gledet dere til og sett frem til...
Dere kommer til å bli så flinke =)

Jeg gleder meg til å se den perfekte lille gutten som kommer og se utviklingen videre.
Ungene mine gleder seg stort og spør mye om den lille babyen som kommer.
For Tuva har det vært mange spørsmål om hvor stor han er =)
Hvem vet...kanskje hun blir sjalu på den lille som kommer å tar fra henne favorittpersonen hennes??
Nei, dette kommer nok til å gå bra...
Tage gleder seg stort til det kommer en gutt... Antageligvis fordi han da kan lære bort gutteting til han da =)

Det blir en gledens dag når han endelig bestemmer seg for å komme...
Vi får krysse fingrene for at det blir snart.

Så... Lykke til snuppa mi<3
Jeg er utrolig glad i deg <3

Forskjeller...

Som alle vet er vi jo unike alle som en...
Ingen er like og alle har sin unike måte å oppfatte ting på.
Livet erfares på ulike måter selv om man ofte deler øyeblikkene sammen med andre =)

I dagens samfunn, finnes det jo alle slags mulig mennesker.
Alle med sine ulike meninger om hva som gir livet mening  og hva som er riktig og galt.
Men hva er egentlig rikig og hva er egentlig galt?

Tattoveringer og piercinger er noe som er et hot tema her...
Mange i den eldre garden har sterke meninger om de to emnene.
Det som skremmer meg her er at det er så mange som forhåndsdømmer spesielt tattoverte mennesker.
De stempler de fort som pøbler og tror de er i feil miljø.
Ja, tattoveringer kan være ekstra utbredt enkelte, kanskje spesielt belastede miljøer, men det er ikke alltid slik.
Det er rart hvordan fortidens holdninger ofte innhenter noen av oss..

Min generasjon har helt klart ikke det samme synet som den eldre garden.
Vi vet at det er ikke en selvfølge at man er i et belastet miljø e.l. selv om man har en tattovering eller piercing.
I dagens samfunn er jo egentlig tattoveringer og piercinger mer en slags kunst.
Ikke noe som skal stemple deg som en pøbel som mange ble før i tiden...

Jeg respekterer helt klart at folk har ulike meninger enn meg her, men synes det blir for dumt å forhåndsdømme personer bare fordi de har valgt å tattovere seg e.l fordi de liker det.
Hvor mange personer har vel ikke sinnsykt mange tattoveringer og ser til tider skumle ut, men viser seg å være verdens hyggeligste og roligste personer?!

Det er helt greit å ha ulike meninger, så lenge man respekterer andre sine.
Flesteparten av oss respekterer folk for å ha andre meninger enn oss selv, men mener at hvis man skal dele meningene sine med andre kan man kanskje tenke seg litt om før man sier de, feks ift hva slags måte man sier de på?!
Valget ift feks en tattovering har jo allerede personen tatt og det vil jo uansett ikke gjøres om...
Det kan føles ganske frekt og nedverdigende ovenfor personen som får meningene til andre tredd nedover hodet.
Er det en ting/mening som man brenner for, kan det komme så feil ut til tider...=)

Da er det faktisk greit å vite at det finnes hundre forskjellige måter å si ting på...
Man kan si det samme på to vidt forskjellige måter bare ved å skifte tonefall.
Det er som regel ikke så mye som skal til for at personen man sier det til oppfatter det på en mer positiv måte og som vi alle vet er det enklere å ta kritikk når den er vinklet litt mer positivt.
Jeg personlig er helt klart en som kanskje ha lett for å gå i forsvar hvis kritikken jeg får føles som et personangrep...

Men selvfølgelig...noen ganger må man jo faktisk banke i bordet også.

Derfor...tenk over det å si ting på andre måter.
Jeg har opplevd det så mange ganger selv og har sett hvor stor forskjell det kan gjøre...

Jordbruket i Norge...

Som alle vet er det blitt brudd i jordbruksoppgjøret...     
Dette syntes jeg er synd...

Hva skulle vel vi gjort uten jordbruk... Ja, jeg hører folk som sier at vi kan importere, men jeg personlig er veldig fornøyd med den norske maten og har ikke videre lyst til å bytte den ut med billigere import mat.
Den norske maten er jo helt gull!
Tror vel egentlig ikke jeg er den eneste som kanskje ville betalt litt mer for norsk mat her i Norge.
Bare se i mange andre land blir kornet sprøytet mye mer en hva det blir her i Norge f.eks...
Det er jo ikke bra...

Takket være klimaet her til lands, slipper vi billig unna ift til sykdommer o.l på maten vår og det er noe vi må bevare!

Man må jo faktisk ikke glemme at uten jordbruket hadde vi vel ikke vært her vi er i dag...
Uten mat duger helten ikke vettu ;-)

Jordbruket oppstod jo faktisk for mer enn 10 000 år siden og er en viktig del av våres historie.
Det samlede jordbruksarealet i Norge utgjør ca 10,3 millioner dekar og utgjør ca 3% av landet.

Vi her i Norge er jo så heldige som i utgangspunktet, ved krise, kan forsyne vårt eget land med mat...
Hva gjør vi hvis vi mister det pga uenighet?!


Har hørt mange si: "Bøndene klager for mye! De må jo ha det bra/god råd med den dyre redskapen de har!"
Ja, de har dyr redskap, men det er for å forenkle jobben de gjør. Slik som alle andre bedrifter går til innkjøp av for våres (arbeidstakere) del og for å effektivisere jobben...
Men er det egentlig noen som setter seg ned å tenker på timeantallet de jobber for å få ting til å gå rundt?
Hvor stor må vel ikke en gård være for at man kun kan tjene på den?!
Mange bønder har en vanlig jobb (7,5t om dagen) pluss gårdsarbeidet i tillegg, så ja, jeg kan faktisk skjønne at de kan klage litt til tider.
Det blir lange dager og mange slitne mennesker rundt om, men de holder ut og fører tradisjonen videre med å drive gården.


Det er heller ikke mange gangene bøndene har satt seg på bakbeina i slike forhandlinger selv om de har vært uenige...
Mange andre organisasjoner går jo til streik, hvorfor skal ikke bøndene få lov for å få den lønna de vil ha og trenger for å holde redskap, dyr og jorda i orden?!

Tror mange personer skal sette seg ned litt og prøve å sette seg inn i ting ift til jordbruk og dyrehold.

Kanskje burde bøndene starte sin egen butikk med egen produserte varer...?
Da kunne de fått det de ville for maten og sluppet at de blir den parten som gjør mest og får minst i fortjeneste!
Jeg er jo enig i at det er dårlig gjort at den personen som legger ned mest arbeid, skal få minst!

Håper dere får til det dere ønsker...
Stå på!!
Da kanskje de hadde hatt bedre forståelse...
Jeg vil ha norsk jordbruk!!!

"Narko Prosjektet"

Jeg kjenner en utrolig flink kunstner som har begynt på et kjempe spennende maleprosjekt.
Som dere sikkert skjønner handler det om rus og vi håper at det blir et stort prosjekt som synliggjør hva dette er på en bra måte med kalde fakta!
Det er vel ikke til å slå under en stol at mye av det arbeidet mot rus her i Norge ikke fungerer...
Vi trenger flere som jobber forebyggende og derfor er det kanskje greit å få se bilder med sanne historier av folk som har greid seg og de som ikke har det!
Grunnen til at jeg blogger om dette er fordi jeg syntes " Narko Prosjektet " er et kjempe spennende prosjekt som jeg ønsker at folk rundt meg får øynene opp for og kanskje noen av dere vil være med på og fortelle deres historie...

Her er historien bak "Narko Prosjektet"!

Heidi (kunstneren) er en kreativ person og begynte derfor på tegneskole i tenårene sine...
Etter mye tegning og pirkearbeid, følte hun at det ikke var noe for henne og hun sluttet. Følte det ble altfor mye jobb...
Etter en stund fikk hun vite at hennes bror hadde begynt med narkotika.
Hun lurte fælt på om det var slik og spurte og gravde, men en slik ting er det ikke alltid videre enkelt å få ut av en person.
Han ville ikke innrømme det og ryktene gikk i tettstedet de bodde.
Heidi prøvde å overtale han til å fortelle det, men Geirr var en hard nøtt...
Til slutt prøvde hun lure det ut av han...
En kveld satt Heidi og noen venninner sammen. Det var da Heidi fikk ideen. Hun la opp striper med sukker og fikk en av venninnene til å ta bilde av hun som "dro" disse stripene.
Da Geirr kom ned på besøk til henne en stund etterpå, lå bildene på plass på bordet slik at han skulle falle for fristelsen til å se på de.
Geirr kastet seg over bildene og fikk se lurebildet Heidi hadde lagt inn...
Han reagerte skikkelig og spurte "Er du dum eller?" Heidi svarte raskt at de bildene var jo egentlig ikke ment for hans øyne.
Det var da Geirr begynte å fortelle om rusen, det var jo ikke dette han ønsket for sin kjære søster...

"Narko Prosjektet" ble derfor startet i 1995.
Heidi startet med å male mer symbolske bilder av sprøyter og diverse som man kan forbinde med rus, men ble ikke helt fornøyd.
Hun ville finne ut hva dette var... Hva som gjorde dette så spennende for hennes kjære bror og hvorfor han gjorde det. Hun ville vite ALT! Absolutt ALT!!
Det å finne ut om et slikt miljø, var ikke noe hun fant ut ved å male symbolske bilder, så hun måtte gå dypere til verks.
Hun fikk kontakt i ulike miljøer og fant personer som ville fortelle sin historie uten å måtte stille med navn.
Det er derfor blitt mer personlige bilder som forteller en sann historie på godt og vondt.
Vi håper som sagt at mange mennesker blir interessert i prosjektet og kanskje vil fortelle sin historie som et bidrag til å forebygge rus hos unge... =)
Bildet øverst er et av de bildene som er malt av Heidi ifb med prosjektet og hvert enkelt har sin historie.

Øyeblikk å ta vare på...

Gjennom livet opplever man så mange øyeblikk som virkelig er verdt å ta vare på.
Vi gjemmer de i hjertene våres og tar de med oss videre som gode minner =)
Når man har unger, blir det selvfølgelig mange av de...

Et lykkelig øyeblikk...
Leverte Tuva i barnehagen her om dagen.
De skulle til Lillestrøm og se en utstilling.
Da jeg hadde fått gjort hun klar til tur, fulgte hun meg helt ut fordi de skulle samles ute.
Jeg ga henne en kos og satte meg i bilen.
Da jeg kjørte opp den lille bakken og bortover mot hovedveien, løp Tuva med et stort smil langs gjerdet og lo helhjertet mens hun vinket.

Det er et øyeblikk jeg virkelig satte pris på.
Å se den lille prinsessa si løpe så lykkelig mens hun vinket var noe som gjorde dagen min fantastisk.
Det er en sinnsykt god følelse!

Det er vanskelig noen ganger å hente ut det mest spesielle øyeblikket og skrive det ned i og med at det blir så mange. =)

Jeg husker godt første 17.mai, hvor Tage gikk i tog!
Tror ikke Tage syntes det var like stas som meg, men det er et utrolig godt minne.
Jeg var så kjempe stolt da han skulle gå i toget, så jeg fløy rundt for å ta bilder og filme.
Tage var jo selvfølgelig i den rette alderen og syntes det var mer eller mindre flaut.
Jeg stolt som ei høne og løp hit og dit for å få med meg mesteparten av toget.
Vinket febrilsk og ropte til han...
Tror kanskje han følte jeg overdrev litt, men et slikt øyblikk av stolthet, kunne vel blitt litt mye for hvem som helst =)

Jeg er så ufattelig glad for å ha slike øyeblikk sammen med ungene mine.
De er min store stolthet og glede <3

Gode venner...:-)

Jeg vil vel egentlig si at jeg anser meg selv som utrolig heldig som har de vennene jeg har.
Noen har fulgt meg siden barneskolen og andre har kommet inn i livet mitt på senere tidspunkt.
Må jo si det at det er utrolig morsomt når man husker den ene venninna si, stå med røde lakksko på skoletrappa når vi skulle begynne i 1.klasse.
Slike minner er det selvfølgelig blitt flere av opp igjennom årene og det er ekstra morsomt da man er like gode venner den dag i dag =)
Jeg setter utrolig pris på de gode vennene jeg har. De stiller opp og er der når man trenger det!

Som dere sikkert har skjønt i de tidligere innleggene mine har jeg opplevd litt gjennom livet som ikke er så innmari hyggelig.
Da har det vært godt å ha gode venner som stiller opp og støtter gjennom tykt og tynt.
Jeg mener det at en god venn er en venn man kan si alt til, selv om man også er uenig.
Venner som respekterer hvverandres meninger er utrolig bra!

Jeg har vært i forskjellige miljøer opp igjennom og syntes det er så synd når såkalte bestekompiser slenger dritt bak ryggen på hverandre og setter hverandre i tvil for filleting.
Mine gode venner kan jeg stole på og tviler ikke på de uten god grunn!

Men virkelig...
Uten de gode vennskapene jeg har ville livet mitt vært ufattelig vanskelig og trist.
Dere er virkelig uvurderlig og jeg setter ufattelig stor pris på dere!
Jeg veit jeg har dere og at dere stiller opp og det er en god tanke når man sliter.
Det å vite at dere var der gjennom en vanskelig periode, gjorde at det ikke ble like vanskelig og dere greide å få frem smil de dagene det egentlig ikke var noe å smile for.
Dere er mine engler <3

Derfor en oppfordring til dere alle...
Velg vennene deres med måte!
Et vennskap skal ikke være forpliktende eller vanskelig, men være givende og lystbetont!

Jeg er veldig glad i dere =)

Noen sitater som jeg har funnet om vennskap:

Good friends are like angels, who lifts you up when your wings have forgotten how too fly!

Venner er den familien man velger for seg selv <3