torsdag 16. februar 2012

En utrolig fin begravelse...



Det var en ufattelig trist dag...
En kjær far, sønn, bror, venn og kjæreste var borte og skulle begraves.
For meg er en begravelse en fin tradisjon for å gi mennesket som har gått bort en verdig avslutning.
Geirr var veldig heldig... Han fikk en utrolig fin avslutning... Skulle virkelig ønske han kunne sett hvor mange som faktisk brydde seg om han...kanskje ting hadde vært annerledes?! Jeg vet ikke...

Dagen var kommet for begravelsen til Geirr...
Følelsene lå tykt uten på huden! Det var så feil at man skulle gå i en begravelse til en som så vidt hadde passert 31 år... Det er ikke riktig at en person velger eller blir revet bort fra livet i den alderen. Det er jo da livet mer eller mindre starter.

Turen gikk utover. Det var ca 25 min kjøring. Jo nærmere vi kom jo mer knøt det seg i magen på meg. Dette var feil, var tanken som ble spilt om og om igjen i hodet mitt. Det var virkelig ikke riktig at han skulle begraves allerede. Det føltes så ufattelig urettferdig at ungene skulle være med på å begrave faren sin i en alder av 3 og 5 år. Det er så feil... De skulle hatt så mye mer tid med han, skapt flere minner med han... Men dessverre gikk det ikke slik.

Vi kom til kirken og det var møtt opp utrolig mange folk... Jeg så det var mange venner der, men de fleste turde ikke komme bort fordi de ikke visste hva de skulle si eller gjøre.
Jeg kan på en måte skjønne de, siden en slik situasjon er det så absolutt ikke lett å vite hvordan man skal forholde seg til de som sørger mest. Man blir på en måte veldig vàr på at man ikke skal presse seg på noen ganger tror jeg...

Jeg var helt nummen i kroppen og jeg syntes det var viktig at ungene fikk se kisten i fred og ro før begravelsen begynte... Det å se ungene løpe nedover kirkegulvet, ved siden av raden med kranser som var lagt ut, var ubeskrivelig vondt. For meg føltes det som nok et spark i magen...
De løp mot kisten og strøk hendene oppe på lokket! De syntes det var en fin kiste... Min yngste spurte: "Ligger pappa oppi der?" Det var vondt å svare på det spørsmålet... Det skulle jo ikke være slik...


Begrepet død hadde blitt en realitet så altfor tidlig for de... De visste ikke helt hvordan de skulle oppføre seg og alle folk rundt de oppførte seg så mye rarere enn vanlig! Det var en ufattelig tøff dag for oss alle...
Pappa var borte på en måte som var veldig vanskelig å forstå og det gjenspeilet seg den dagen. Følelsene deres var i opprør som de aldri hadde vært før.
Begravelsen startet... Vi satt på første rad... God gutten min og veslemor satt på hver sin side av meg. Tage gråt sine modige tårer. Han var knust og skjønte kanskje mer og mer at han aldri ville se pappa igjen. Tuva var veldig rastløs...og visste ikke helt hva hun kunne gjøre godt. Det var fullt fokus på pappa som lå i kista. Presten preket og veslemor løp avgårde for å hente hvitveis... Da hun kom tilbake husker jeg at hun gikk bort til kisten og stod litt på tærne for å få lagt blomstene så langt opp på kisten som mulig... I det øyeblikket hørte du tårene og hulkene bakover i kirken ble høyere... Det var jo rørende å se den vesle jenta gjøre det! Det var hennes måte å si farvel til pappa på!


Tiden var inne for at kisten skulle bæres ut...
Jeg er så utrolig glad for alle som var der den dagen og stilte opp for oss og resten av familien. Det var godt å se hvor mange som viste Geirr den siste respekten.


Når vi gikk mot stedet han skulle gravlegges, var det akkurat som om kroppen ikke ville. Jeg måtte ta skikkelig tak i meg selv for å ikke knekke sammen og jeg var sikkert ikke alene om den følelsen. Men jeg måtte prøve å være sterk for ungene sin skyld!
Det å se kisten bli senket i jorden var en helt fryktelig følelse! Det ble så endelig! Tanken om at det var feil streifet mange ganger...

Følelsene kom i bølger... Man var nummen, tom og sliten samtidig som man egentlig bare hadde lyst til å sette seg ned og grine! Det var så ufattelig urettferdig!! Hvorfor....??
Vi skulle få sitte igjen og prøve å finne svarene selv...
Vanskelig...!

Husker jeg håpet at alt egentlig bare var en dårlig spøk... at han plutselig bare skulle hoppe ut og si "Lurte dere!" Men slik var det jo dessverre ikke...

Tage fant måten sin å si farvel på... Da presten var ferdig ble vi stående igjen og bare se. Tage gikk bort til kisten og stod å så ned på den.
Jeg husker han pratet med kista og sa: "Hadet bra pappa! Hadet bra!" 
Man kan lure på hva som egentlig går igjennom hodet på en liten gutt når han opplever en slik ting så tidlig i livet... Lurer på hvor mye det kommer til å prege de gjennom livet.

Det var nå når kista var i jorda man egentlig fikk med seg hvor mange som kom... Det var flere fra jobben hans som kom, venner, familie og slekt.
Det var en utrolig fin begravelse med mennesker som Geirr kjente på så utrolig mange forskjellige måter.

Jeg er så glad jeg møtte deg Geirr!
Uten deg hadde jeg aldri fått de to flotte ungene mine eller vært den personen jeg er i dag!
Jeg har endret meg mye som person i årene vi delte... Vi tenker på deg mye...
Du er savnet!

Hvil i fred!

Sangene dine:

Metallica -Nothing Else Matters
http://youtu.be/SzsDHtzx6tI

Bjørn Eidsvåg - Eg ser
http://youtu.be/qYnzDqJqGwM


                                                      

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar